I år er det virkelig verre enn noen gang for jeg ligger an til å få én eneste sykkeltur før første ritt. Shit man. Sykkelen har bokstavelig talt vært ute av garasjen én gang siden i fjor høst, og for å gjøre vondt verre har jeg tatt vårpussen helt selv. Det foregikk sånn at jeg oljet "alle" hjul og ledd for så å vaske med tannkost og vannslange, og så tenkte jeg ikke på før leeeenge etterpå at, nei, nå har jeg jo vasket av oljen igjen, men da kostet det litt for mye til at jeg ville gå gjennom prosessen en gang til.
Landsbyrittet er på lørdag, og fordi jeg er forkjølet kan jeg ikke regne med å kunne trene mer før startskuddet går. Ai. Ai. Ai. Dagen etter er det Siddisløpet, som er 8,2 kilometer joggings rundt Stokkavannet, og det blir like ille for jeg har også hatt én eneste joggetur i år.
Flere utfordringer på gang er Garborgriket rundt (6 mil terrengsykkel), Nordsjørittet (9 mil terrengsykling) og hipptjohei-7-Fjellsturen med Ingvil i Bergen.
Men verst av alt med denne sykdommen er at jeg måtte stå over dagens ekspedisjon i fjellet. Jeg er i ferd med å ta turlederstigen i Turistforeningen, og da samles vi ved bålet to kvelder i uken til pølser og triks med kompasset. I dag var beskjeden "Møt opp på Dalsnuten med hodelykt og alt nødvendig turutstyr." Det kunne jo vært hur bra som helst! Den dagen jeg skal ha utdrikningslag håper jeg noen sender en mail som sier "Møt opp med hodelykt og alt nødvendig turutstyr", eller eventuelt en bootcampbeskjed som sier: "Før du får gifte deg skal du trene til du dør". Aaaiiight!
Enn så lenge sitter jeg i sofaen.
Nå har jeg sett alle episodene av Paradise Hotell (det blir bedre og bedre!), og i dag har jeg kokt både havregrøt, semulegrynsgrøt og maisgrøt fra Egypt. Slå den, lavkarbofreaks!
Typisk turleder å være forberedt på alt: I tilfelle sykkeluhell har jeg en dertil egnet hjelm på bagasjebrettet. Jeg roper "Hjelm o'hoi!" og så kaster man hjelmen til meg så jeg kan ta den på hodet før jeg treffer bakken.