Gryten som ikke ville stoppe å koke

Det vaaar en gang.

Det var en gang en liten pike som bodde med moren sin.. i et lite hus.. på toppen av et lite fjell.. i en liten landsby. Og én dag da den lille piken var ute i skogen for å hente bær (for de hadde ikke så mye å spise) så møtte hun en gammel dame! Og den gamle damen ga henne en gryte som ville koke grøt helt av seg selv! Alt den lille jenten ville trenge å gjøre var å si til gryten "Kok gryte, kok", og vips, så ville det komme deilig grøt ut av gryten, og når de hadde fått nok grøt skulle de bare si "Stopp gryte, stopp". Hurra, hurra, så bra. Den lille jenten ville aldri mer gå sulten til sengs. Jenten ble glad og moren ble glad, og dette var fantastisk bra. Helt til moren en dag skulle koke grøt alene. Jenten var ute på engen og hoppet og lekte i blomstene. Så moren sier "Kok gryte, kok", og får deilig grøt så klart, helt til gryten er full og hun sier "Nok grøt nå, gryte". Neeeei. Gryten koker videre. Grøten flommer over. "Hold opp, gryte, hold opp!" Gryten bare koker. "Gidd da, dumme gryte, gidd da vel", men gryten bare koker. Og grøten flommer ned på gulvet og ut av huset og ned i dalen, nedover hele fjellet, helt til landsbyen, der blomsterbarnet ser det og løper hjem til hytten og roper "stopp gryte, stopp", og endelig tar grøten slutt. Men da har det kommet så mye grøt at hele landsbyen må spise grøt i tre hele uker.

Tenk, i tre hele uker!

Det finnes ingen moral her, men det et fint eventyr. Jeg husker det ikke helt hundre prosent, men det pleide å være ynglingseventyret faktisk. Grøt har alltid vært stas.


Nytt nå da, i den virkelige verden.. på det lille loftet... i den lille leiligheten.. er kastanjegrøt! Landsbyen ville levd lykkelig i tre uker på bare denne. Jeg har servert den til en testperson, som riktignok er glad i grøt, men kanskje litt mer nøytral enn meg selv likevel. Kastanjegrøten har fått en grøtanmeldelse! Here goes.

Grøten ble servert i en liten gul bolle, og det ble anbefalt farris å drikke til da denne grøten skulle være noe spesiell. Okei. Skjeen med denne brune, glatte og rykende varme massen ble ført til munnen. Det smakte kakao - men vent. Noe mer. Noe jeg ikke kunne sette fingeren på. Hva var dette nye? Ukjente? Hva i all verden smakte dette? Det er sikkert - grøten hadde nydelig konsistens. Akkurat passe bløt. Den entusiastiske kokken formelig hoppet opp og ned i ekstase og ropte: "Hva smaker det! Hva smaker det"?


Jeg konsentrerte meg. Satte en ny skje til munnen. Hva kan det være? Kakao er jo helt sikkert. Chiafrø? Nei. Lukter det litt nøtteaktig? Litt lett brent/ristet? Jeg var sikker på at jeg hadde smakt noe som lignet tidligere. En skje til. Nei. Hva kan dette være? Kokken hoppet, danset og smilte entusiastisk, og nærmest ropte ut: "Det er katanjemel! Bare kastanje!" Jeg setter en ny skje til munnen. Ja så sannelig. Det er kastanje! Himmelsk så godt!! Dessertgrøt - verdens beste - jeg vil ha oppskriften - jeg vil ha mer - er det som flyr gjennom hode mitt. Verdens beste grøt.

Det er jeg som er kokken, jeg har IKKE skrevet dette selv, og det betyr at det er ikke bare jeg som syns at grøten er god. Kastanjemel kan kjøpes på Kinsarvik.no, eller i butikken i Bergen, og grøten blir ENDA bedre hvis man koker den med melk. Og kakao så klart. Og proteinpulver, for eksempel med peanøtt- og sjokoladesmak, og litt salt, men ingenting mer. Bare nøtter i grøten, og da lukter kjøkkenet kastanjenøtt så det holder. Landsbyen vil danse av glede.

Kastanjegrøt ser ut som annen grøt.

Og anmelderen kan se litt ut som meg!

Men jeg sitter her og blogger og leser eventyr.

Ha en fortsatt deilig dag! Lots of love! :)