mandag, mars 31, 2008

Topptur i Romsdalen

DNT Fjellsport har denne helgen hatt landsmøte i Romsdalen. Jeg tok fri fra jobb for å bli med på topptur tidlig fredag morgen. I 1400 meters høyde fikk jeg faktisk en haug med jobbtelefoner, så dekningen er svært god i høyden.


Første topptur gikk til Kirketaket, en skikjøringstopp med mulighet for å renne helt ned i dalen. Jeg er ganske grønn på toppturer og har aldri hatt en sånn enorm entusiasme for å gå langt langt opp og hoppe utfor bratte skrenter med hjelm og skredsøker. Først tenkte jeg fåkk, dette er verre enn Vasa. Men så, etter å ha kommet opp på første platå, spist en flapjack og psyket meg opp, fikk jeg nytt pågangsmot. Og etter hvert som toppen nærmet seg boblet jeg over av selvtillit. Jeg klarer hva som helst!


Kirsti og tjukka på Kirketaket.

Så var det nedturen. Og føret, kalt gjennomslagsføre av de lokale romsdølingene, hadde tjukt skarelag med nysnø under. Det var umulig å ta en eneste sving i det bratte fjellet uten å hoppe 45 grader og lande på rompa med puls i hundre. Ånei, hvor ble selvtilliten av? Team Stavanger slet, bussen var long-gone da vi endelig kom ned, men vi fikk ordnet skyss og dusj i Trollstigen gjestegård.

Helgen har også bestått av lange landsmøter og seminarer. Vi fikk en fortreffelig fjellmiddag og fest på lørdagen før ny topptur på søndag. Da hadde vi svært lite søvn i bagasjen og relativt friskt med vind på fjellet. Blånebba ble til en annen topp, hvis navn jeg ikke husker. Også dette gikk bra, selv om nedturen var så bratt og forblåst at jeg kjørte halvveis ned med fellene på. Nuvel, siddiser må få ta et steg om gangen.

mandag, mars 24, 2008

Men påsken var ikke slutt!

Kjære dagbok, min 25. Songesand-påske er forbi. Måtte den komme like plutselig tilbake neste år.

Onsdag altså: Raka vegen fra jobb til halv-to-båten med Maren og Eirik. Årets påskekrim i sekken heter Brannvegg og er av Henning Mankell, den skal vise seg å være helt okei. Brannvegg ville jeg helst oversatt til Brannmur, ettersom det er det det er snakk om, klassisk datasnusk.

Skærtorsdag: Vi går til Pilt-Olas heller med Tore og Alf-Inge. Pilt-Ola heter så fordi han haltet, men han er også kjent for å ha smuglet reinsdyr fra Russland. Tradisjonen tro brenner vi bål og griller pøler. Finner også en ny vei hjem hvor vi krysser elven til skolehuset. Oooo, det er en stor elv! Det er kaldt-kaldt på Songesand. Vannet fryser, ingen får dusje.


Langfredag: Fredags var hele tiden ventet å bli en ruskedag. De sprekeste dro til fjells, de lureste ble igjen hjemme. Veien er gjensnødd og stengt. Se så spreke vi er!


Vi måtte gi tapt mot blesten på fjellet, men tok nisten med inn til Songedalen. For det er en velkjent sak at appelsiner smaker best i blest.

Påskeaften: Den fine dagen! Jeg får bli igjen på fjellet mens far henter bestemor og sender Maren hjem til arbeids. Planen var å få sitte på ned igjen etter hvert, men vi møttes aldri. Jeg måtte gå hele veien hjem med ski og staver i armene. Heldigvis var jo været veldig bra. Lammelår til middag.



1. Påskedag: Bestemor og alle drar til Folkehjelpshytten der Eirik og superchassi går skiløypå til Sandvatn. Eirik kjører steinhardt og gir superchassi gangsperr. Mer kakao og Gjende med sjokolade. Jeg drar så til Songedalen for natten, sprengfyrer i iskald hytte og koker havregrøt. Det går så klart dårlig med påskenøttene uten min hjelp.


2. Påskedag: Tusler hjem i snøen fra Songedalen. Takk for seg!

tirsdag, mars 18, 2008

Påsken - as it should be


En palmehelg i Hunnedalen ble til jobbskulk på grunn av fantastisk vær og påskestemning. Vi snudde undertøyet rundt og forsynte oss av forrådet på turistforeningens hytte ved Langavatn, det kan ikke bli bedre enn dette. Hytten på bildet er Sandvatn, Langavatn var nesten gjensnødd, doen helt skjult av snø.



Vindskeive visst!

Uten fjellsportgruppen eller andre fjellrever (Andy kjøpte skiene sine på veien opp til fjells) måtte jeg endelig gå til innkjøp av kompass, og klarte navigeringen bra (Jess!). Uten spor eller løyper fant vi nesten Kjerag! Vi klarte også å koble til gass, grave ut doen, få fyr i kalde hytten og koke havregrøt.



Været var jo legendarisk, eller kanskje det bare er lenge siden sist. Kan nesten ikke vente til onsdagen nå, da bærer det mot Songesand og Lyngsheia. Da vil vi typisk kunne skimte bilen bak en snøfonn når vi setter oss ned til en velfortjent pause og griller pølser på et bål.

mandag, mars 03, 2008

Den stora utmaningen




Der var det gjort! Nå skal jeg ikke trene mer i hele år! Her er rapporten fra Vasaloppet 2008.




Bouvet og Oslo Sporslager kjører til Sälen Högfjällshotell fredag kveld. Lørdag tester vi ski, måler gli og diskuterer smøring og fluorpulver.


Aukland-brødrene er megakjendiser i Sälen, utrolig kult at de klarte å gjennomføre planen med gull til Jørgen og Anders like bak. Vi bruker forresten samme smøreteam.


Den store dagen starter klokken 05.00. Det gjelder å få en god plassering i sitt startsled. Jeg starter i led 9, som betyr seriøs stampekø den første milen. Smørerne topper festet med noe som skal hjelpe oss gjennom nattens nysnø. Det skal vise seg å være nytteløst, føret suger.


En ekstra grunn til å komme kjempetidlig ut er dokøen. Her mistet jeg nesten startskuddet. Etter en god halvtime i denne køen var det for sent å levere bagasjen til målområdet, hvilket skulle føre til at jeg måtte hente bagasjen min i gutteleiren, mistet middagen og fikk dusje på et toalett i guttegarderoben.


Ny kø til startled. Kribbel kribbel nå.


Et ikke-så-lite problem var å finne igjen skiene vi hadde stablet så fint i startområdet. Panic attack! Jeg ble tipset om et par ensomme ski i kaoset etter at startskuddet hadde gått!


Nærmer seg nå, vi varmer opp med Friskis og Svettis.

Og hva kan man si om løpet?. Det var jo langt. Og føret var først glatt for så å bli slaps. 10 000 mennesker gikk foran meg og ødela alt som hadde vært et spor før start. Den første milen gikk vi i kø, tråkket på hverandres ski, knakk staver og falt i massevelt. Jeg måtte ta to smørestopp med VR75 for å forsøke å få feste. Jeg drakk 5 liter vann, blåbærsuppe og sportsdrikk, spiste to karbobarer, to boller og en flap jack.

Publikum var bra! De heiet på Norge fordi jeg hadde et flagg på lua. Mange hadde kommet til løpet i snøscooter og tente bål i løypa. Litt Lillehammer-stemning. Plasseringen ble jo forferdelig dårlig, men jeg hadde intet annet mål enn å fullføre. Etter løpet sto Bouvet-bussen klar til å kjøre oss hjem, jeg ankom hotellet klokken 02.30 i natt og er kvalmtrøtt.

Les mer

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...