Topptur i Romsdalen

DNT Fjellsport har denne helgen hatt landsmøte i Romsdalen. Jeg tok fri fra jobb for å bli med på topptur tidlig fredag morgen. I 1400 meters høyde fikk jeg faktisk en haug med jobbtelefoner, så dekningen er svært god i høyden.


Første topptur gikk til Kirketaket, en skikjøringstopp med mulighet for å renne helt ned i dalen. Jeg er ganske grønn på toppturer og har aldri hatt en sånn enorm entusiasme for å gå langt langt opp og hoppe utfor bratte skrenter med hjelm og skredsøker. Først tenkte jeg fåkk, dette er verre enn Vasa. Men så, etter å ha kommet opp på første platå, spist en flapjack og psyket meg opp, fikk jeg nytt pågangsmot. Og etter hvert som toppen nærmet seg boblet jeg over av selvtillit. Jeg klarer hva som helst!


Kirsti og tjukka på Kirketaket.

Så var det nedturen. Og føret, kalt gjennomslagsføre av de lokale romsdølingene, hadde tjukt skarelag med nysnø under. Det var umulig å ta en eneste sving i det bratte fjellet uten å hoppe 45 grader og lande på rompa med puls i hundre. Ånei, hvor ble selvtilliten av? Team Stavanger slet, bussen var long-gone da vi endelig kom ned, men vi fikk ordnet skyss og dusj i Trollstigen gjestegård.

Helgen har også bestått av lange landsmøter og seminarer. Vi fikk en fortreffelig fjellmiddag og fest på lørdagen før ny topptur på søndag. Da hadde vi svært lite søvn i bagasjen og relativt friskt med vind på fjellet. Blånebba ble til en annen topp, hvis navn jeg ikke husker. Også dette gikk bra, selv om nedturen var så bratt og forblåst at jeg kjørte halvveis ned med fellene på. Nuvel, siddiser må få ta et steg om gangen.