Mont Blanc (!)

Det er akkurat et halvt år siden jeg overrasket den lille østlendingen med Gratulerer-med-dagen-jeg-har-kjøpt-en-tur-til-Mont-Blanc! Og i et halvt år har hun grudd seg til dette. Jeg ville sikkert grudd meg selv hvis jeg hadde visst hva jeg gikk til, og hvis jeg hadde visst at høyder ikke helt er min kopp te, men der og da var jeg uovervinnelig på begges vegne. Og med utgangspunkt i den positive erfaringen vi fikk fra Sikkilsdalshøe (1750 m.o.h. på en vei som ligner motorveien) trodde jeg at 4810 skulle gå greit.

Alpene eller Jotunheimen. Gjett hvor. 

Her var jeg på torsdag.

Her var jeg på mandag!

Og nå vil jeg helst legge ut ALLE bildene. Den lille og jeg dro til Chamonix på en 10-dagers tur. Vi hadde lagt inn flere turer for å akklimatisere oss og unngå høydesyke, og det var bra, for dagene ble brukt til å bli vant til høydesyken. Den lille var som full, og selv ble jeg kvalm;  men tenk at hun ville bli med i det hele tatt etter allerede å ha bestemt seg for å ikke gå Mont Blanc. Tank u!

Her pusser jeg tennene på den franske balkongen vår. This is Chamonix!

Og så ut på tur.

I alt fra 2000 til 3800 meters høyde.

And the hills were alive.

Og vi ble bestevenner med disse gondolbanene.

For et sted! Det lignet ikke på noe. Sove, spise, dra opp i høyden for å teste alle turene i området - akkurat som jeg liker det. Men så kom ekspedisjonsplanlegginsmøtet. Er alle akklimatisert? Hva gjør vi hvis noen dør? Neida, ikke fullt så ille, men plutselig veldig spennende. Og så kom dagen da jeg pakket 10 liter vann (for det finnes ikke vann der), sveitsisk sjokolade, franske paier, telt, sovepose og vinterklær, og hello isøks, stegjern og tau. (!)

"Would you want some chocolate with that wine?"

 Og så la vi i vei mot Europas tak. Det er det de kaller Mont Blanc.

Med denne gjengen her.

Aldri har jeg båret en tyngre sekk. Vi svaiet av bare vekten, men det gikk greit, for vi gikk med museskritt på grunn av høyden.

Og tok mange pauser.

(Isøks og boblis.)

Bittelitt luftig, men for det meste greit. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.

Her er Team Bergans.

Snart klar til å legge seg.

I en teltleir 3200 m.o.h.

Herfra ser vi opp på det de kaller dødskorridoren.

Den renna der. Kjempegøy.

Teltleiren ligger ved Tête Rousse som er det høyeste det er lov å campe i området. Vi la oss klokken syv for å stå opp til midnatt og gjøre toppstøtet. Men så da. Så ble klokken tolv og leiren ble vekket (som om jeg hadde sovet), men oi, i torden og en halvmeter nysnø. Det går ikke. Okei, da får vi prøve igjen neste natt, kom de kloke fram til, og så la vi oss til å sove igjen.

Titt-tei fra teltet.

Det passet meg helt fint. Neste morgen så like lite lovende ut, og for all tid - når noen spør - er det det som kommer til å være unnskyldningen min når de lurer på hvorfor jeg ikke kom meg opp til Mont Blanc. Dårlig vær. Og med skjelvende bein og en litt lettere sekk løp jeg ned igjen og var glad for å være tilbake.

Vanskelig å se, men det var dårlig vær.

Snøvær, finvær, solskinn og snøvær igjen..

 
Toget hadde sluttet å gå på grunn av et steinras, så det ble en lang vei ned, men akkurat da gjorde det ingenting. Jeg småløp ned til Chamonix og den lille. Hei lille østlending, jeg har vært har aldri vært så glad for å se deg! Og snipp snapps snute.. Etter en klem, en appelsin og en bok i premie dro vi til Genève for å bo på luksushotell og chille med de rike og pene.

Den lille fikk shoppe, og koste seg nok mer enn på hele alpeoppholdet.

Dessverre (jess, på grunn av dårlig vær) var det masse flyproblemer på veien hjem, så vi måtte bli igjen en natt i København, men det gikk også fint for da fikk jeg kjøpe Grød.

Grøød.

Og nå sitter jeg i solen på Hvaler, med sjøen i sikte og hundre grader på gradestokken; med en bolle norsk cottage cheese i skjønn forening med sveitsisk bakekakao (den beste blandingen nå for tiden er CC og bringebæryoplait, for jeg lover, det smaker som den sjokoladen med bringebærgelé), og alt er fint og livet er godt, og heldigvis er neste turplan den flateste turen jeg vet om: Hardangervidda.

Hva gjør dere??

Frankrike oppsummert av en liten østlending

Så altså.

Nå er vår Franske del av sommerferien 2014 straks over. Ja, og alpedelen og - for i morgen klokken 10:25 går transporten vår til Geneve. Og i Geneve venter fint vær og et flott hotell visst!

Kort oppsummert har Frankrike gitt meg dette inntrykket:

- fjellene er høyere (plutselig er 2000 meter lavt!)
- kaffen kommer i mindre utgaver og er sintere enn hjemme
- hundene kommer i mindre utgaver og sintere enn hjemme
- damene er og mindre men veldig elegante
- god ost (og abnormt utvalg som lukter voldsomt. Selv etter at de er spist, C!)
- yoghurt naturell og fromage (kesam) i så mange varianter og merker at jeg gikk ut av tellingen
- rødvin koster like mye som postkort med frimerke (og det betyr ikke at postkort med frimerke er dyrt)
- bebe fille er ikke en liten filet mignon(!) (SHIT. Godt at en av oss kan fransk - jeg bestilte en well done liten pike på grillspyd der nesten!)
- si Bon Jour og Merci så kommer du så langt som du vil. (Men unntak av opp Mont Blanc).

C er forresten trygt nede fra Mont Blanc. Det hadde gått et stort steinras over toglinjen(!) så hun måtte gå helt ned. Milde. Jeg var AKKURAT passe hysterisk på høyfjellsturistkontoret (de har et vanlig turistkontor og) i dag morges.

Au revoir og takk for meg, Frankrike.
Det var kjekt!

Sendt fra min iPhone

Fransk frøken vs ekspedisjonsguri

Hei dere,

Takk for eposter og hyggelige tilbakemeldinger. Mens én mor er redd for at jeg skal få varige mén, blir den andre litt mer oppglødd av å høre om utfluktene. I går skjedde det uansett litt mindre. Vi tenkte oss opp i høyden, men når været er så grått blir det liksom ikke verdt å ofre livet for en ikke-eksisterende utsikt.

Buss, tog og alskens er gratis i alpeland. Vi tok derfor et knøttlite tog rundt omkring i går. Nesten til grensen til Sveits og tilbake igjen.

Men - vet dere - i går kveld traff vi alle de andre Mont Blanc-folkene fra Stavanger. Og vet dere - jeg fikk være med på ekspedisjonsforberedende møte. For det er nettopp det det er. Og det gikk opp for meg først i går. (Mulig jeg er treig). De snakket om taulengder, snøsankre, utglidninger, fokus og pauser og om å bæsje i poser. Mitt bidrag var at jeg bare lo. Det hele var så fjernt for meg at jeg lo lettere hysterisk i en times tid. Heldigvis hadde han ene snille mannen med en bok som het "How to shit in the outdoors" som jeg fikk titte i. (Heldigvis uten bilder!!) Men - jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det bedre for dere. De andre skal på en skikkelig ekspedisjon. Min alenetid i Chamonix skal benyttes til å leke fransk frøken. Håper på fint vær sånn at jeg kan spasere gatelangs i skjørt og topp og lese i et magasin mens jeg drikker espresso på fine kafeer underveis.

Ja, og apropos litteratur. C lurte meg til å lese Ett helt halvt år i ferien. Nå er den alt lest. Og jeg er fremdeles forholdsvis lei meg. Jeg skal ikke lese bøker på lang tid. Nå skal jeg drukne sorgene i franske motemagasiner. Og nei, jeg kan fremdeles ikke fransk. Jeg skal se på bilder!

En ting til: Det er noe som heter "vertical KM" (les mer om det her:   http://www.montblancmarathon.net/en/races/vertical-km) her nede. De lokale heltene gjør dette på en time. Den lille - ikke så franske frøknen - gjorde 1000 høydemeter på 1 time og 40. Sykt bratt og varmt men AH SÅ STOLT! Lurer på om jeg kan bli fransk frøken i morgen heller? Nå nyter jeg espresso fra 2000 meter - men sølen i ansiktet, hotpantsen, devold ullgenser og rumpetaske lurer ingen.

I dag skal vi bytte fra hotell til liten leilighet på andre siden av byen og muligens ofre livet i en gondol. Jodler mer seinere.

Au revoir,

Den lille østlendingen

Sendt fra min iPhone

Den lille forvirrede i tåka

Søndag i alpeparadis.

Fortsatt lettere høydesykreduserte (for et nytt og spennende ord!) fra lørdagen. Vi snakker høydehungover. :! Hvilket medførte någet forsinket avgang fra hotellet. Helt greit. Det regner i paradis nemlig. (Og de blomsterkassene er ikke sånn grønne og frodige uten grunn visst!) Når det regner i alpene så gjør de det skikkelig.

Alpene byr på uendelig mange fristende muligheter for oss som er villige til å ofre livet hver dag i disse gondolene. Og det gjør vi lett. Det virker utrolig meningsløst å stresse med sykkelhjelm og sikkerhetsbelte hjemme plutselig, for her dingler vi 1000 meter over bakken i en tynn tråd. Ja, ja, kaffen smaker ekstra godt på toppen. Og de dobler prisen per 1000 meter. Det er mulig at det er høydesyken og adrenalinet som gjør alt til en fjellfest når du først er der oppe. - Meget mulig, dere må nesten teste selv. - Men altså, de uendelige mulighetene gjør sitt til at lillesøsteren til Vinglepetter hadde hatt 4 bunnsolide planer før klokken 10. Alle ble endret underveis. Når det er slitsomt å STRIKKE så blir det lett litt slitsomt å skulle erobre fjell. Da kommer disse gondolene til sin rett igjen.

"Bare" 1500 meter opp i dag. I to humane omganger.

Vel på toppen traff vi på noen nordmenn. Vi fant ut at det kun er nordmenn som synes dette været egner seg for tur - og vi følte oss kanonsmarte der en knøttliten stund. Og det er ingen tvil om at vel på toppen var utsikten vært å ofre livet for. Nordmenn - vi er så smarte her i alpene. (Se bildebevis under.) 

Au revoir fra 

Den lille forvirrede i tåka

Sendt fra min iPhone

Høydesyk Liten sender hilsen hjem

Jodeluuuuu... (veldig forsiktig jodling i dag... avsluttes med lang uuuuuuu).

Chamonix er magnifique. 

I dag småløp vi ivrig ned til sentrum - kjøpte frukt og en seriøs, veldig voksen ost på markedet for deretter å ta gondol opp til Augille du midi. Ja. Seriøst. Det var nesten jeg som var mest ivrig her - og  i går kveld foreslo jeg i øst og vest om gondoler videre over til Italia og alskens feberfantasier.

Men - kort fortalt: Fra Chamonix til et sånt midtparti på 2400. 1400 høydemeter. Vooosh. Så fra 2400 meter til 3800-etellerannet. OH MY GOD. Hva tenkte jeg på? 60 mennesker i en liten metalldings.. Rett opp fjellsiden? I allefall - japanerne fikk se bleikansiktet strigråte de 15 minuttene det tok opp. Chassi må være verdens tøffeste og var helt upåaktet! SYKT imponert.



Vel oppe var jeg full. Dridas i 3800 m - uten en dråpe alkohol. Ingen matlyst og heller ingen lyst til å gjøre noe. Sykt. For utsikten var jo flott. (Les om høydesyke her:http://tidsskriftet.no/layout/set/m/#(ref)/article/569089)

Etter to timer tok vi banen ned til 2400, gikk bortover åsryggen - hvor jeg glemte vannet mitt og vettet mitt og alt. Så en flott bre og et fint slott. Flott togtur tilbake til Chamonix sentrum.

Nå er vi kollapset på sengen.

Ja, og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur. Utsikten var flott og for dere som lurte på osten - det var en chevre og den var god!! Og, glemte jeg å fortelle at jeg har begynt å spise sjokolade? Jeg har visst det. Seriøst godt det og. Jeg skylder på høydesyken og utnytter muligheten...

Forteller mer seinere.

Puss och en litt svimmel kram fra den lille Østlendingen. 

Chassi hilser også. På fransk naturligvis - og meget mindre satt ut av høyder og gondoler enn moi.

Sendt fra min iPhone

Liten østlending jodler hjem

Hei!

Jodeleiiiii! Herre min hatt. Julie Andrews hadde rett - the hills are alive! Med blomster og utsikt, fint vær, strålende sol og isbreer og snø. Så langt øyet kan se. Dette må oppleves. Faktisk.
I dag - tur i Chamonix. Gondol opp til 1800 m. Derfra 1,5 time - opp til en liten innsjø på 2300. Fantastisk utsikt over Mont Blanc massivet.

Charlotte snakker fransk. Jeg er ivrig på Bonjour - som er nesten det eneste jeg kan. Ja, og Je t'aime, men det kan jeg jo ikke si til alle vi møter?

:)

I morgen er planen å ta gondol helt til 3800 moh! WOHO!

Dersom dekning så jodler jeg på litt seinere i uken og. Men kort oppsummert til nå: KANON.

Puss och kram

Fra liten Østlending i mektige alper.

Sendt fra min iPhone

Deg og meg og en bolle med grøt

Jeg har holdt på en hemmelighet altfor lenge - åh, så vanskelig! - men nå er bursdagsbarnet ferdig feiret, og jeg kan slutte å være hjelperen med syv vintre og femten somre som ikke kan åpne munnen sin uten å gjøre kål på verden med det samme. Gjett hva jeg ga en liten østlending i bursdagsgave!

Jeg prøvde å hinte litt på kortet.

Hva kan det være, en pest eller en pære? Jeg gir dere følgende alternativ.

 - Var det tre røde ballonger?
 - Eller en liten landsby? (Jeg viser til tegningen nemlig)
 - Eller har hun kanskje fått en fjelltur?

Tre kule ting, utvilsomt, men hvis du gjettet i det hele tatt så gjettet du nok riktig. Vi skal på fjelltur.

Akkurat som på kortet!

Men det kule med denne fjellturen er at det er ikke et hvilketsomhelst fjell vi skal til, oh no: For vi skal gå Mont Blanc! Mange utropstegn her. Jeg har blitt invitert av en fjellfører, og alt vi trengte å gjøre var å møte ferdig akklimatiserte (Tenk at vi må akklimatisere oss!) i Chamonix. Det har vært helt sykt spennende å ikke kunne si noenting og ikke vite om den lille ville være interessert engang. Flybillettene kjøpte jeg for omtrent en evighet siden, så dette kunne blitt en megatabbe, - for jeg maser om fjellting hele tiden, og egentlig hadde vi jo andre sommerplaner. Men jeg tror det ble en hit.

Deg og meg og en bolle med grøt.

Det skal bli årets hit. Ellers håper jeg dere har det mer spennende enn meg akkurat nå, for jeg har meldt meg ut av verden. Fransklærerpraksis og jobben samtidig; det er så travelt at jeg er et hårstrå unna stressykemelding og varige mén. Så denne helgen gjør jeg ingenting. Jeg har dratt til sofaen for å gjøre meg fet.

Februarstatistikk så langt
Antall tunfiskbokser: 20 (Mer enn en om dagen.)
Antall havregrøt: 17 (Også mer enn vanlig)
Antall treningsøkter: 10
Antall stresskilo så langt: 2
Antall uker igjen med praksis: 3 (Hipp hurra, jeg er halvveis.)

Hva gjør så dere? Fortell fortell, jeg har blitt en ekspert i å holde på hemmeligheter. :P