7-fjellsturen

En helgetur til Bergen for å mimre om glade dager i de 7 fjell og på de 100 kaféer. Sommer i byen, lønsj med Maren og rekefest hos Ingvil (som skal gifte seg og dessuten har fått en torsk på 16 kilo!).

Men så alvoret. Søndagen startet tidlig-tidlig med frokost i hånden og en enorm busskø til Gravdalen. Vi fant heldigvis en taxi for tidsplanen var ganske stram før flyet hjem. Taxibestilling noteres til neste gang, vi kunne spart oss en del kø i løypene også om vi bare hadde startet enda tidligere.
Dette må være første fjellet, finn Willy! Vi startet sammen men mistet Torbjørn allerede på Lyderhorn før hele drømmelaget ble oppløst i den bratte nedstigningen fra Ulriken. Vet ikke hvem sin feil det var. Andreas ventet først på meg fordi han løp som Rambo ned bakkene, men så kunne jeg ha ventet på ham i stedet for å ta på mp3-en og løpe de siste fjellene til Marken. Det var helt umulig å stå stille og vente med gnagsår og vonde bein.



Salikat, for et kick etterhvert som pulsen stiger og man aner en grei rundetid. Jeg perset forrige løpet med nærmere to timer! Det må skyldes alle energibarene, de var sikkert ikke oppfunnet sist jeg gikk. Maren fikk forresten overta energioverskuddet for å klare en våkenatt før eksamen. Good luck with that.

Andreas kom faktisk i mål uten T-skjorte og klokke. Han mistet det underveis?!

Resultatet ble 8 timer og 30. Takk snille Maren for dusj og nye truser.

Fiin pinse

Altfor tett etter Hildes fantastiske coctailkalas dro Andreas og jeg på fjelltur lørdag morgen og sånn gikk det:

Vi syklet til Prekestolhytta for så å gå til Songesand. M-hmm, begge deler. Men! Allerede før Bratteli hadde vi gjort en stygg bommert på kartet så vi måtte snu tvert om og gå langs hele fjorden gjennom buskas og kratt. Åååå, det ble en lang dag! Vi kom fram etter 12 timer.


Dag to ville vi gå en annen vei tilbake. Kjempelurt, en annen vei! For vi kan kart! Fra Songesandstølen ville vi gå mot Bratteli, men denne gangen gikk vi enda mye lenger før vi tok fram kartet. Og da vi tok fram kartet så hadde vi ikke brukt kompasset. Og så! Så fant vi ut at vi hadde gått ut av kartet!

Jeg begynte å grine. Jeg grein ikke før mor ringte og spurte hvor vi var, men da måtte jeg grine for det visste jeg jo ikke i det hele tatt. Vi så for oss en utenatt med mygg og lite klær.

Mor: Skal jeg ringe helikopter? (Hun er så snill)
Jeg: Kan jeg få snakke med far heller?
Mor: Ja.
Far: Hva ser du nå?
Jeg: Skog? Fjell?
Far: Ser du en elv?
Jeg: Ja.
Far: Følg den.
Jeg: Snufs... Ok.

Ha ha. Det var feil elv så klart.

Grønt kryss viser hvor vi skulle, rødt kryss viser hvor vi endte opp.

Da vi kom ut av skogen i skumringen fant vi ut at vi hadde krysset fjellet mot Årdal. Altså helt feil vei. Dette ligner ikke i det hele tatt på det som er veien hjem, virkelig ikke. Men. Vi så at det var folk i en hytte (bank-bank-bank.. unnskyld, vi har gått oss vill) og spurte pent om å få skyss tilbake til Songesand i en bil. Hurra! Vi ble kjørt tilbake til hytten sent på kvelden og tømte hytten for hermetikk og var glade for å være i live for da hadde turen tatt 11 timer og vi var altså tilbake hvor vi startet.


Tredje gangen gjelder det. Neste dag er vi nødt å komme oss hjem så vi begynner turen på ny og... Vi fant veien! Den enkleste veien. Vi kom hjem på bare 10 timer.

Opplevelser i fleng her:

Hoggorm.

Vanskelige veivalg.

Og luftige svev! Neida.

Mest stress å finne veien fram. Alltid sånn. Men en fin pinse uansett.

Stokken igjen

Fina veret i Stavanger! Kyrre, Brit og Andy padler i Stokkavannet. Rundt og rundt.. Solbærsaft i skottet.

Denne lille piken vil bli brun så klart, og padler med nesten ingen klær.

Og så går vi i land på en øde øy.


Dealen med kajakklubben er at ved bare å melde seg inn og ta et introkurs kan man låne kajakker og utstyr på Stokken i evig tid. Ikkje så dumt.

London baby

Livet går strålandes med shoppingmaraton i london. Sitter nå og venter på Ingvil og bergenscrewet for sein middags og pøbb. 1. mai-toget ser mye flottere ut her enn hjemme.

Vårblomster i Siddisløpet

Sterk innsats fra fire vårblomster i siddisløpet! Brit, Maya, Trine og jeg løp til gull i ruskevær mens vi diskuterte Mayas fine leilighet. Resultatet ble feiret som seg hør og bør, på byen og i Mayas fine leilighet. Neste år stiller også de to resterende vårblomstene, Hilde og Molly, men i år måtte de jobbe og farge håret hos frisøren.

Tiden min ble 42.36, en personlig rekord som skyldes at jeg i det lengste forsøkte å holde følge med Brit og Maya.

Græla bra bok

Jeg fant denne tilfeldigvis på biblioteket med utlån maks en uke. Det har vært en travel uke, men saki for en bra bok. Altså; middelalderen (gøy) i Spania (mmm), masse intriger (wii!) og drøss med spennende facts fra gamlegamleda'r. Forfatteren heter Ildefonso Falcones, og boken er kjempespennende. I samme slengen vil jeg også nevne Ken Folletts World without end. Mer historie, fremdeles fra 1300-tallet. Drit i finværet!

Øy!

Alpene kan umulig måle seg med en vårdag i Svandalen. Pudder rett og slett, og nå er det nesten mai! Femten faktor, afterski.. endelig var livet verdt å leve!

Fikk nettopp nyss om Torgrims blogg. Very nice, den gutten kan både skrive og stå på ski.

Kiting

Bouvet tok oss denne helgen til Haukeli på kitekurs (yippi-yeah!). Vi bodde flott på Haukeliseter med tre-retters middag og badstu og kalas. Først rookie-intro for å temme dragen.


Chassi, Eirik og Marcus. Alla som inte dansar er voldtekstmenn!


Hjelp, en drage!


Og etter et par timer går allting av seg selv. Åh, for en helg!

Trikset for kiting i fremtiden tror jeg er en turkite. En mindre drage man kan putte i sekken og fly over vidda med når det passer seg, den behøver man ikke blåse opp med pumpe. Jeg vil uansett anbefale Tor-Eriks kurs på det aller varmeste.

Topptur i Romsdalen

DNT Fjellsport har denne helgen hatt landsmøte i Romsdalen. Jeg tok fri fra jobb for å bli med på topptur tidlig fredag morgen. I 1400 meters høyde fikk jeg faktisk en haug med jobbtelefoner, så dekningen er svært god i høyden.


Første topptur gikk til Kirketaket, en skikjøringstopp med mulighet for å renne helt ned i dalen. Jeg er ganske grønn på toppturer og har aldri hatt en sånn enorm entusiasme for å gå langt langt opp og hoppe utfor bratte skrenter med hjelm og skredsøker. Først tenkte jeg fåkk, dette er verre enn Vasa. Men så, etter å ha kommet opp på første platå, spist en flapjack og psyket meg opp, fikk jeg nytt pågangsmot. Og etter hvert som toppen nærmet seg boblet jeg over av selvtillit. Jeg klarer hva som helst!


Kirsti og tjukka på Kirketaket.

Så var det nedturen. Og føret, kalt gjennomslagsføre av de lokale romsdølingene, hadde tjukt skarelag med nysnø under. Det var umulig å ta en eneste sving i det bratte fjellet uten å hoppe 45 grader og lande på rompa med puls i hundre. Ånei, hvor ble selvtilliten av? Team Stavanger slet, bussen var long-gone da vi endelig kom ned, men vi fikk ordnet skyss og dusj i Trollstigen gjestegård.

Helgen har også bestått av lange landsmøter og seminarer. Vi fikk en fortreffelig fjellmiddag og fest på lørdagen før ny topptur på søndag. Da hadde vi svært lite søvn i bagasjen og relativt friskt med vind på fjellet. Blånebba ble til en annen topp, hvis navn jeg ikke husker. Også dette gikk bra, selv om nedturen var så bratt og forblåst at jeg kjørte halvveis ned med fellene på. Nuvel, siddiser må få ta et steg om gangen.

Men påsken var ikke slutt!

Kjære dagbok, min 25. Songesand-påske er forbi. Måtte den komme like plutselig tilbake neste år.

Onsdag altså: Raka vegen fra jobb til halv-to-båten med Maren og Eirik. Årets påskekrim i sekken heter Brannvegg og er av Henning Mankell, den skal vise seg å være helt okei. Brannvegg ville jeg helst oversatt til Brannmur, ettersom det er det det er snakk om, klassisk datasnusk.

Skærtorsdag: Vi går til Pilt-Olas heller med Tore og Alf-Inge. Pilt-Ola heter så fordi han haltet, men han er også kjent for å ha smuglet reinsdyr fra Russland. Tradisjonen tro brenner vi bål og griller pøler. Finner også en ny vei hjem hvor vi krysser elven til skolehuset. Oooo, det er en stor elv! Det er kaldt-kaldt på Songesand. Vannet fryser, ingen får dusje.


Langfredag: Fredags var hele tiden ventet å bli en ruskedag. De sprekeste dro til fjells, de lureste ble igjen hjemme. Veien er gjensnødd og stengt. Se så spreke vi er!


Vi måtte gi tapt mot blesten på fjellet, men tok nisten med inn til Songedalen. For det er en velkjent sak at appelsiner smaker best i blest.

Påskeaften: Den fine dagen! Jeg får bli igjen på fjellet mens far henter bestemor og sender Maren hjem til arbeids. Planen var å få sitte på ned igjen etter hvert, men vi møttes aldri. Jeg måtte gå hele veien hjem med ski og staver i armene. Heldigvis var jo været veldig bra. Lammelår til middag.



1. Påskedag: Bestemor og alle drar til Folkehjelpshytten der Eirik og superchassi går skiløypå til Sandvatn. Eirik kjører steinhardt og gir superchassi gangsperr. Mer kakao og Gjende med sjokolade. Jeg drar så til Songedalen for natten, sprengfyrer i iskald hytte og koker havregrøt. Det går så klart dårlig med påskenøttene uten min hjelp.


2. Påskedag: Tusler hjem i snøen fra Songedalen. Takk for seg!

Påsken - as it should be

En palmehelg i Hunnedalen ble til jobbskulk på grunn av fantastisk vær og påskestemning. Vi snudde undertøyet rundt og forsynte oss av forrådet på turistforeningens hytte ved Langavatn, det kan ikke bli bedre enn dette. Hytten på bildet er Sandvatn, Langavatn var nesten gjensnødd, doen helt skjult av snø.



Vindskeive visst!

Uten fjellsportgruppen eller andre fjellrever (Andy kjøpte skiene sine på veien opp til fjells) måtte jeg endelig gå til innkjøp av kompass, og klarte navigeringen bra (Jess!). Uten spor eller løyper fant vi nesten Kjerag! Vi klarte også å koble til gass, grave ut doen, få fyr i kalde hytten og koke havregrøt.



Været var jo legendarisk, eller kanskje det bare er lenge siden sist. Kan nesten ikke vente til onsdagen nå, da bærer det mot Songesand og Lyngsheia. Da vil vi typisk kunne skimte bilen bak en snøfonn når vi setter oss ned til en velfortjent pause og griller pølser på et bål.

Den stora utmaningen

Der var det gjort! Nå skal jeg ikke trene mer i hele år! Her er rapporten fra Vasaloppet 2008.




Bouvet og Oslo Sporslager kjører til Sälen Högfjällshotell fredag kveld. Lørdag tester vi ski, måler gli og diskuterer smøring og fluorpulver.


Aukland-brødrene er megakjendiser i Sälen, utrolig kult at de klarte å gjennomføre planen med gull til Jørgen og Anders like bak. Vi bruker forresten samme smøreteam.


Den store dagen starter klokken 05.00. Det gjelder å få en god plassering i sitt startsled. Jeg starter i led 9, som betyr seriøs stampekø den første milen. Smørerne topper festet med noe som skal hjelpe oss gjennom nattens nysnø. Det skal vise seg å være nytteløst, føret suger.


En ekstra grunn til å komme kjempetidlig ut er dokøen. Her mistet jeg nesten startskuddet. Etter en god halvtime i denne køen var det for sent å levere bagasjen til målområdet, hvilket skulle føre til at jeg måtte hente bagasjen min i gutteleiren, mistet middagen og fikk dusje på et toalett i guttegarderoben.


Ny kø til startled. Kribbel kribbel nå.


Et ikke-så-lite problem var å finne igjen skiene vi hadde stablet så fint i startområdet. Panic attack! Jeg ble tipset om et par ensomme ski i kaoset etter at startskuddet hadde gått!


Nærmer seg nå, vi varmer opp med Friskis og Svettis.

Og hva kan man si om løpet?. Det var jo langt. Og føret var først glatt for så å bli slaps. 10 000 mennesker gikk foran meg og ødela alt som hadde vært et spor før start. Den første milen gikk vi i kø, tråkket på hverandres ski, knakk staver og falt i massevelt. Jeg måtte ta to smørestopp med VR75 for å forsøke å få feste. Jeg drakk 5 liter vann, blåbærsuppe og sportsdrikk, spiste to karbobarer, to boller og en flap jack.

Publikum var bra! De heiet på Norge fordi jeg hadde et flagg på lua. Mange hadde kommet til løpet i snøscooter og tente bål i løypa. Litt Lillehammer-stemning. Plasseringen ble jo forferdelig dårlig, men jeg hadde intet annet mål enn å fullføre. Etter løpet sto Bouvet-bussen klar til å kjøre oss hjem, jeg ankom hotellet klokken 02.30 i natt og er kvalmtrøtt.

Bekräftelse

Välkommen I Fäders Spår !

Vi har mottagit Din anmälan och Du är registrerad med följande uppgifter:

Namn: Eltervåg, Charlotte
Klubb: Norway

Lopp: Vasaloppet
Startled: 9
Startnummer: 17486

Löpande information finns under http://www.vasaloppet.se/

Wohoo! Nå vet dere hvem dere skal heie på. Kommer på tven så klart, jeg vil være hun i blå bjørn-dæhlie med litt røde striper på.

Mobilblogging på kjøkkenet

Brødbakingen når nye høyder, disse lekkerbisknene har tatt tre dager å lage. Det er ekte rugbrød så jeg hadde ventet at de skulle være helt svarte, men det er de aldeles ei. En surdeig har fått godgjøre seg på kjøkkenbenken for å gjære helt av seg selv og fire typer korn har ligget i bløt. Bildet i kokeboken viste et skikkelig barskt svart brød men mine ser mest ut som alle andre brød. Når det er sagt smakte det godt og veldig mektig til frokost i dag. Fiberkvoten er dekket.

Her er oppskriften:
Dag 1.
4 dl lunkent vann
3 dl rugmel

Dekk til på kjøkkenbenken, dette skal bli surt og gjære helt av seg selv. Jeg brukte siktet fin rug, men det ble jo ikke svarte brød så sammalt grovt er sikkert hakket bedre.

Dag 2.
300 g hel hvete
200 g solsikkekjerner
100 g linfrø
100 g sesamfrø

Hell over kokende vann og la stå på kjøkkenbenken.

Dag 3. Bakedagen!
Halv pakke gjær (stoler ikke på den sure bollen med melgrøt)
5 dl lunkent vann
1,2 l rugmel i salig blanding (sammalt og siktet)
2 ss mørk sirup eller malt
2 ts salt
Surdeigen
Kornblandingen

Bland alt. Kna godt. Rull to brød i mel og putt dem i smurte former. La dem heve litt og sett dem på 200 grader nederst i ovnen i 45 minutter. Namnam.

Jeg har ikke gitt opp det svarte brødet. Min nerdekollega Martin har laget en brukervennlig oppskrift (han er usability-ekspert) for et tilsvarende brød som tar bare et kvarter (liksom) men det får bli neste gang.

Geekbuilding

En turbohelg med mye geekbuilding i form av Legoroboter og rakettbygging. Stavanger Applikasjonsforvaltning (her er jeg) og Samarbeidsløsning (type Sharepoint) har hatt et enormt aktivt og oppbyggende opphold på Fister. Lite søvn, mye mat og mye drikke. Så klart. Ellers bading og overraskende konstruktivt arbeid. Men hva vet jeg, dette var min første teambuilding.


Vikram som supporter. Jeg aner ikke hvor han har fått denne skjorten fra, dette er ikke Bouvet-uniformen.


Jeg vil også nerde.

Lucky number 816

Mobilbloggå på høykant, men Stenfjellrunden er vel blåst. 4,2 mil gikk på 4,28 timer. Det er nok ingen Stenfjellrunderekord, men det gikk overraskende fint med kropp og utstyr. Jeg har allerede fortrengt blodslitet og føler meg klar til neste gang.