10 dager i 1000 bilder

Aldri før hadde noen trasket i ti hele dager bare på Hardangervidda. Mest fordi ingen hadde giddet, for det er et NOKSÅ ensformig landskap og kalles ikke Vidda for ingenting. Vidde, vidde, vidde. Øst, vest, vidde, vidde. Men sånn ble det nå. Først gikk vi Hardangervidda i vest og derfra busset jeg til Haukeliseter og gikk den på langs, og likevel ble det en finfin tur.

Du VET det har vært en fin tur når du har signert alle hyttebøkene med hjerter og smileys, og når du har så mange bilder at du ikke klarer å velge men legger alle sammen ut på bloggen og håper at andre vil syns det var like spennende som en selv. Nå hadde jeg så lyst til å dele opplevelsen at jeg knatter på pcen midt på natten, og jeg ser at fjellbildene er nokså like fra tur til tur men plis bær over med meg.

Ruten ble Eidfjord, Vivelid, Hadlaskard, Hedlo, Torehytten, Hårteigen (fjell, ikke hytte), Stavali, Kinsarvik/Utne hotell på fellestur med DNT, før jeg møtte Geir på Haukeliseter og fortsatte til Hellevassbu, Litlos, Besså, og vedboden på Sandhaug (for det fantes ikke rom i herberget, og det gjorde nesten aldri disse dagene) og Dyranut.

Geir og jeg startet dagen i dag med havregrøt i vedboden før solen hadde stått opp og spurtet i seks timer til 12.55-bussen fra Dyranut, for det var enten dét eller å bli igjen til neste uke. Det er godt å kjenne at formen er fin og utstyret fungerer superfint, men så er det også VELDIG godt å være hjemme igjen og brenne alle klærne og lage proteinsmoothies i blenderen. Vi har spurtet langt og lenge i flere dager nå.

Først vest og så på langs altså.

På fellesturen fikk vi nyte noen flotte hytter med gårdsmat og badestamp, men med Geir var det mye kjekkere å telle timer og sette løyperekorder.

Fersk frukt og farris denne vei.

Glimt av sol.

Glimt av sau. Jeg kjenner at jeg begynner å bli trøtt nå for klokken er snart halv fem.

Hårteigen er 1690 meter høy og et kjennemerke over hele vidda. Ingenting skummel.

Skal vi se.. Her er utedoen på Hedlo.

Landskapet er så viddete og åpent at man kan gå mange mil til dagen og alt ser likt ut.

Jeg har allerede hatt 30 døgn på turistforeningshytter i år og det syns jeg selv er sinnsykt mye. Sandhaug er lik vedhaug.

Været var sjelden så fint som her men det er nå engang kjekkest å knipse i solskinn.

You say spurt I say just take som photos first.

Utsikt fra Litlos hvor vi spiste en kjapp lønsj og jeg fikk kjøpt en appelsin.

Planlegging på Haukeliseter var fint fordi vi ikke hadde noen planer. Sør/øst/vest/whatevs, men så ble det nord.

Sånn ser Hårteigen ut fra Torehytten. Satte vi ny rekord i antall gjester her? Vi var i alle fall 49 mennesker fordelt på 24 senger og jeg var glad for at jeg ikke lenger trenger søvn for benken var veldig smal og jeg fikk ikke dyne.

Ikke alle turte å gå opp Hårteigen, jeg trøster meg med det, men jeg var den eneste som begynte å grine i dødsangst. Det er forsvarsmekanismen min, jeg kan grine for hva som helst, men Hårteigen kunne vært mindre bratt og den oppskrytte tauen som hang der var helt meningsløs. "Nå er ruten sikret med tau" står det i turhåndboken. Jaha?

"Hold i tauet!"

"Ser ingen tau.."

Alvorlig talt.

Så jeg var seriøst glad for å være i live da jeg kom ned igjen. Utsikt fikk vi uansett ikke i tåkehavet.

Skumring på Hadlaskard, og sjekk de fine steinstølene.

Hyttevaktvask. På Hadlaskard baker hyttevakten rundtstykker også, og dét var en hit.

Og frokost på sengen! Men trangt i herberget. Havregrøten blir akkurat som hjemme med varmt vann i en termos, peanøttsmør i en teboks, og kakao og proteinpulver som er ferdig blandet i en (stor) pose.

Fjelltriks nummer én er å ta på musikk og sette lyd på opplevelsen. Verdens sprekeste Stanley laget en gang en miks med musikk som passer helt perfekt. Stikkordet er Zero 7. Det funker til alt, jeg blir helt salig der jeg går. Nå MÅ jeg legge meg for klokken er fem og jeg setter liksom grensen der, men jeg gleder meg til 151 innlegg på Bloglovin i morgen. Bra jobbet, alle! :)