Øst for de store magasiner

Hei bloggebuddies! Håper dere koser dere på øyer og på båter og i USA, og ikke øver så mye på chins eller knebøy uten hender. (?!)

Her er det dårlig med ferie dessverre, men nå har jeg hatt én uke, siden sist i alle fall, og den har jeg brukt på fjellet. En uke var nok til å få 132 uleste innlegg på Bloglovin så jeg skulle helst hatt en ekstra uke for å hente meg inn igjen, men det var vel et luksusproblem. Jeg er like forelsket i alle fall, i fjellet. Fine fjell er det flotteste som fins.

I syv dager har vi gått til syv hytter langs to store magasiner. And it was all good.

Først av alt. Den kom fryktelig brått på denne turen. Jeg hadde egentlig tenkt å dra til Jostedalsbreen og et øyeblikk tenkte jeg å sykle til Oslo, så når det nå ble hytte-til-hytte og alt gikk så fort hadde jeg plutselig ingen linser å pakke med meg. Oh no, briller i en uke! Med briller og en veldig kort frisyre ligner jeg min far på konfirmasjonsbildet, bare med briller, så derfor tenkte jeg at bildene av meg kunne være i silhuett.

Med huset på ryggen.

Hytte nummer én heter Storevatn. Den er laget av blikk og av Heiberg og var nok veldig fin en gang for den har innendørs "toalett" og stoler med pjolterholdere. Nå har det blitt en ekkel hytte som lager skumle lyder når det blir mørkt. Jeg ville ikke bodd her alene. Heiberg selv går igjen for å hindre folk i å bruke jaktområdet han opprettet for de engelske lorder.

Men jeg fant en bok og en tekopp og lot spøkelser være spøkelser.

Og så går vi videre. Huhei for et vær. Jeg tok av brillene før jeg knipset, men det er jo bare ekstra ukult å gå med briller når det regner.

Neste hytte heter Kringlevatn. Vi leser skumle bøker og legger oss tidlig, som vi forresten gjør hele uken, og jeg spiser opp hele syvdagersnisten min etter at de andre har lagt seg.

Så går vi da. Men ikke mer enn rundt 6 effektive timer til dagen. Når solen skinner er jeg så forelsket at jeg nesten vil grine. Kameraet mitt er dårlig til å fange opp den magiske glansen som finnes i snø og gress og til og med steiner, men magisk var det. Fuglene kvitret og bekkene skvulpet, og jeg kjente freden i sjelen.


Ruten går fra Sirdalsheiene til Suldalsheiene. Det vet jeg for de andre har sagt det. Her er en hemmelighet nemlig: Da alt ble så travelt i pakkingen ble det vanskelig å få tak i kart til turen. Jaja, så jeg reiste uten kart. Men så travelt var det, at jeg rakk ikke å finne kompasset heller, og måtte pakke en liten nøkkelholder med "kompass" på. Alvorlig talt.


Øst for Blåsjøen altså. I retning nord. Sist jeg var her var det snø, og da gikk vi sør.

Dette er Storsteinen.

Og Fjellsportgruppens representant kan navigere med en nøkkelholder.

Oi, nesten et bilde med briller på.

Nam nam. Potetmos med skinkeboks og tacokrydder for ikke-første-gang. Termosvannet helles over og røres rundt, og pulver blir til middag.

Det store magasinet Blåsjø er blått, og Nord-Europas største kunstige innsjø.

Så skimter jeg en ny hytte i det fjerne, og er førstemann til Hovatn i bare lue og bh.

Tidlig opp. Spise, pakke og vaske. Og gå til neste hytte. Vi tar kaffipause på Vassdalstjørn, for der er det så fint, før vi fortsetter til Krossvatn som er Fjellsportgruppens egen hytte. Dugnad der i september. Alle kan bli med.

Bernard-boy i solen.

Og det er fint overalt.

Ekstra fint blir det av at området er så variert. Landskapet veksler mellom høyfjell og gressmarker, men fortsatt snø og temperaturen typisk 10 grader.

Etter seks supre dager nådde vi Stranddalen, betjent hytte med farris og dusj, og etter syv dager nådde vi bussen hjem.

Turfølget vet nok ikke at jeg er ekstremt glad i havregrøt, for jeg fikk flere kommentarer som "Ja, nå vil vel ikke du spise havregrøt på en stund." Men havregrøt var det første jeg spiste da jeg kom hjem, og selv etter tusen porsjoner på fjellet var det like godt. Hurra!