Det fins tre grunner til at jeg blogger. Det er Numero uno: at jeg får oppmerksomhet (meg, meg, meg), to: at jeg finner likesinnede bloggevenner, og tre: at jeg kanskje kan kurere spiseforstyrrelser.
 |
| Her er to bloggevenner jeg hang med på søndag, så blogging virker. |
Akkurat som facebook-flagg hjelper Frankrike ser jeg for meg at
spiseforstyrrelser forsvinner når jeg ber andre om å slutte å være så spiseforstyrret.
To knekkebrød er altfor lite!
 |
| Det har ikke hjulpet så langt. |
Men nå skal Frida til psykologen, og kanskje dét kan hjelpe.
Hvem er Frida?
Hun er dødskul! Frida dukket opp i kommentarfeltet i sommer, og fordi hun var så kul og fordi jeg flørtet med alle på den tiden så sendte vi/jeg mange kommentarer fram og tilbake. Jeg nevnte en gang (ut i fra en havregrøt bestående av linfrø og ekstra eggehvitte) at
Du virker litt spiseforstyrret kanskje? men jeg kom ikke lenger akkurat da. Men så: Bla bla, og med en mastergrad i datahacking så klarte jeg å spore opp Frida og bli venn med henne.
Og nå ... Ta-da:
Nå har Frida vært hos spiseforstyrrelsespsykologen.
Hvorfor skriver jeg om dette?
Jeg fikk lov av Frida, det må jeg bare si, mot å love at ingen andre her har mastergrader i datahacking og kan spore henne opp. Men jeg skriver (og Frida forteller) om dette i tilfelle noen andre kan bruke det.
Så hvordan gikk det, Fridolini?
I dag hadde jeg første time. Eller to timer faktisk. Dobbelt-time. Psykologen var en flott dame på nesten 50, som hadde på seg en Oleanna-jakka og matchende skjerf. Jeg introduserte meg som et i-landsproblem av verste sort, at det kokte litt i hodet innimellom, men at det kjentes MYE bedre nå, og at jeg jo egentlig ikke trengte å være der, og at det nok var veldig mange psykere enn meg hun burde prioritere heller. Men Astrid tenkte helt motsatt. Hun ville vite alt. Om hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Og hva søsteren min het. Og hva far jobbet med. Og mor. Og hvorfor jeg hadde sånne relasjoner og sånne relasjoner. Jeg hadde fryktet gråting og triste temaer, men dette var ingenting fælt. Litt kjekt faktisk. Deilig å slippe å plage vennene sine med sånne ting som dette.
Ingenting snakk om mat?
Nei, ikke i det hele tatt. Hun lot meg snakke om mitt, og lot meg føle meg trygg på mine egne vurderinger og følelser. Verdens beste samtalepartner bare. Nå skal jeg ta beinmargstest på sykehuset i morgen, og treffe Astrid igjen neste uke.
Så psykologen er så langt å anbefale. To be continued. Masse lykke til, Frida.
 |
| Til illustrasjon. |
Obs: Frida er ikke meg, men en faktisk person. Jeg ville aldri beskrevet en "Oleanna-jakke med et matchende skjerf", og det er bevis nok. Selv har jeg fått en kul på tissen (!) etter at jeg falt på sykkelen i går, men det kan vi snakke om en annen gang. Heia Frida.
 |
| Mine spiseforstyrrelser er av en helt annen - og bitteliten - karakter. |
Obs obs: Jeg vet det er flere av dere som har lignende erfaringer. Veldig hyggelig om dere vil dele.
