Sykkelsjendis i Sogndalsstrand

Jeg syns jeg fortalte journalisten omtrent fem ganger at Neida, vi har bare syklet fra Eigerøy. Men i Dalane Tidende, med tittelen SPREKINGER: har vi visst syklet ens ærend fra Stavanger for å oppleve Sokndalsdagene i Sogndalsstrand. Ikke rart vi ble plukket opp av en ivrig journalist i vår nokså utagerende outfit. Med smurfehjelm og sykkelsko som sier klikk-klakk på brosteinene cruiset vi den koselige bygda med sultent blikk etter kjappe karbohydrater.

Sykkelformen testes til Norge-på-Langs. I helgen syklet vi 30 mil på 3 dager. Først Stavanger-Eigerøy, deretter en dagstur til Sogndalsstrand på pinseaften og så hjem igjen i kuling over Jæren. Oppsummert var været fantastisk og turen likeså. Tusen takk, tålmodige Turfølge!



Jeg kan godt forklare hvorfor Turfølget er tålmodig. For to uker siden hadde jeg aldri syklet lenger enn det årlige Nordsjørittet på 8 mil, men nå sykler jeg enda flere mil og flere dager etter hverandre. Det kjennes i rompå og det kjennes på psyken, ikke minst i vind og regn og oppoverbakker. Torgrim er uendelig grei som legger seg fint på hjul foran meg og lokker med te på bensinstasjonen. Var det opp til meg hadde jeg sikkert tatt toget hjem.

Sykkel og syv fjell

Det var altfor ambisiøst å teste 24 sykkelmil med telt og bagasje når det pøsregnet over hele Vestlandet, så sånn gikk det:

Torsdag kommer vi først til Skudenes hvor vi mister all viljestyrke og parkerer på kafé. Sykler noen mil videre før Torgrim husker at han har en farmor som bor på Kopervik. Kanskje vi kan bo hos henne og slippe å slå opp teltet i det hele tatt?

Hos farmor er det velstand, drit i sykkelturen!

Fredag sykler vi til Leirvik. Ad omveier blir det 11 mil, som ville vært en grei dagsetappe om vi bare hadde klart det mer enn bare én dag. Fra Leirvik går Flaggruten til Bergen med syklene ombord, og i Bergen venter Ingvil med varm dusj og coq au vin. I love you, Ingvil!

Lørdag i Bergen er så bra at jeg får lyst til å flytte tilbake. Det er festspill og sol og nye kaféer, fantastisk lønsj på Colonialen, shopping og tusling i sentrum.

Søndag morgen er vi klare for den årlige 7-fjellsturen.

7-fjells er topp, men i år var kapasiteten sprengt med fryktelig mange deltakere. Ulrikken ble en prøvelse med 8000 mennesker på hodet ned et gjørmebad og ellers gikk ryktene om køer på 40 minutter ved trappen til Lyderhorn. Men fordi vi startet tidlig slapp vi å oppleve det. Togga, Vegar, Hugo og jeg holdt noenlunde følge før vi møtte Ingvil til 4-fjells ved Ulrikken.

Torbjørn var på seilas i år mens Gjermund skyldte på jobb og travelt. Jaja, neste gang.

Garborgriket Rundt

Hei bloggen! Ny konkurranse, Garborgriket Rundt, var kjempefin. Dette var et terrengsykkelritt på 5,9 som fungerer som oppkjøring og seeding til Nordsjørittet. Løypen skal være mye tøffere og deltakerne mye hvassere, så jeg grudde meg veldig. Nå er jeg derimot et eneste stort smil som bare gleder seg til syttende mai.

Som takk for skyss og lynrask sykkelservice sykler jeg for Dark Side Of The Moon-laget. Jeg skal snart trekke snittet godt ned for disse sykkelheltene så det ble sikkert siste gang en jente fikk være med i gjengen. Girlpower, woho.

Wazzup, Togga?

Mitt egentlige lag, Bouvetlaget, stilte blant annet med Tore og Erik.

Vi venter på puljen vår, fester nummer på drakten og fyller opp med vann og energi.

Startområdet dirrer av eletrisk stemning. Alt føles feil og alle har glemt noe, alle må dessuten tisse.

Rittet har 800 høydemeter. Hum. Det sier meg ingenting, men det ser slik ut:

Nokså kupert, men altså easy-pisi. Thank u, sukkerkicket.

Jeg knuste Erik i spurten inn til mål, men det teller lite ettersom jeg startet en pulje tidligere enn ham. Det som teller - er - at - jeg - syklet - feil - vei. Igjen. I et løp som er skiltet og dirigert av et hjelpekors tilsvarende Bryne by syklet jeg mange kilometer feil. Og jeg lurte Erik med meg. Unnskyld, Erik. Hva må en orienteringsamøbe gjøre for å få operert gps-en inn i pannen?

Tom for sukker på sykkelen

Hjernen trenger karbohydrater for å virke, og i dag fikk jeg bevist at den fungerer veldig dårlig uten.

Jeg syklet mot Songesand for å feire arbeidernes dag med melkesyre i leggene. Det er en tur på 6 mil tur med en ganske kjip stigning på 600 høydemeter fra Årdal til Lyngsheiene. Fordi jeg har syklet denne turen tidligere og ofte overvurderer kondisen min dro jeg uten så mye som en brødskive i bagasjen. Mor og far ventet med saft på Songesand, men jeg gikk tom lenge før det. Jeg gikk så tom at jeg møtte veggen i den ALLER siste bakken oppå fjellet.

Det er da jeg får bevist hvor dårlig hjernen fungerer uten karbohydrater. Jeg ser den siste bakken og vet at saft og Songesand venter på den andre siden. MEN. Allikevel velger jeg å snu!? Jada. Og så sykler jeg HELT tilbake, fremdeles uten niste og helt tom for energi. Sykkelturen ble på 8 mil i stedet for 6. Jeg burde vært død nå.

Her går allting ennå greit, men jeg allerede sendt en melding til mor om å ha saften klar.

Neste planen

Den neste planen er Norge på langs på sykkel. Alt er ikke avklart ennå, men planen er å starte fra Nordkapp i juli. Vi pakker et telt og en ekstra sykkelshorts og regner 10-15 mil til dagen. Er landet så langt som det ser ut som? Er det lenger enn tre uker? Kan man få gnagsår på sykkel? Alt er som sagt ikke avklart ennå. Men fåkk, så kult det kan bli!

Nordsjørittet! (del 2)

Fina veret, humpete veien! Her er så mange syklister at pausene blir obligatoriske i hver bakke og hver bekk. Det ble umulig å holde øye med Ergoteamet, og hver måtte sykle for seg. Jeg kom inn på 4.25, som sikkert er et sånn måtelig resultat, men jeg skylder på køen i løypa. Ergogroupies psyker hverandre ned og gjør seg klare til start.
27 grader og varmt under hjelmen, heldigvis var det køkultur oppe i skogen. Ellers gjaldt det å kaste seg ut i grøfta når en galning bakfra ropte "Hold høyre!".Dette var jo dødskult uansett! Det føles så bra å få drikke servert på alle bakketopper, å se at trafikken har blitt stoppet fra Egersund til Sandnes, å høre gulkledde bakkemannskap rope varsko for hver krappe sving. Tenk om hverdagen hadde vært så godt tilrettelagt. Og publikum! Jeg skulle også gjerne hatt heia-gjengen med meg hjem.
OBS: Kjendis!Stolt nå.

Nordsjørittet del 1

Nordsjørittet er et 8-mils sykkelløp som går fra Egersund i sør til sykkelbyen Sandnes i nord. Løypa går gjennom skog og terreng, langs Nordsjøveien, over den vestlandske hovedvei og på Kongeveien. I dag er det bare 5 dager igjen, så nå sykler jeg snart i søvne og drømmer skumle drømmer om massevelt og såre rumper. I følge Herr Haabaken (som nok er en Nordsjøveteran) er det gunstig med en skikkelig kraftutladning en uke før rittet, så her følger generalprøverapporten. Det er på utstyret man skal kjenne idrettskvinne, så jeg har kjøpt en pornopølsedrakt og hjelm og hansker. Og sykkel faktisk. Thor Morten og jeg satte oss på toget til Egersund for å sykle et kvasinordsjøritt, men da toget plutselig stoppet opp måtte vi gå av på Ganddal. Derfor gikk turen i går til Figgjo, Ålgård, Arboreet og Hommersåk blant annet. Det ble i alle fall 8 mil. Sykkelcomputeren sier maksfart 50 kilometer i timen og gjennomsnittet tror jeg er 25. Græla vanskelig å nullstille disse nemlig..

Thor Morten trengte ikke kjøpe noe utstyr, for han har blitt sponset av Ergogroup. Heldiggen!! Vel, dett var dett. I følge Haabaken skal vi nå bare restituere oss og spise masse helt til rittet går. Mmm.