Ekspedisjonsgrøt

Det er rent lureri denne gangen, men hvis dere vil lese om grøt så skriver jeg villig vekk om grøt! Jeg leser også bare om grøt når jeg surfer rundt på blogger så det syns jeg er veldig greit. Den skjulte agendaen er kanskje å lure inn skrytebilder og historier fra helgens eventyr, men dere kommer til å finne grøtbildene og nye sære oppskrifter og kanskje bare i underbevisstheten registrere at jeg har hatt noen sjeldent innholdsrike dager på fjellet. Hehehe.

På tide å legge inn et grøtbilde.

For eksempel med morsmelkerstatning? Da er det mindre viktig at veggene er laget av snø.

Akkurat som fra mor; Havregryn, syltetøy og morsmelkerstatning. Her er det mye fett så denne grøten mener alvor, men det fins enda mer fett i tørrmelk. Jeg diskuterte alternativene og ulike grøtmikser med fjellfantene og kom fram til at morsmelkerstatning er både billigere og mindre fløtete enn tørrmelk (3,3 vs 8,5 prosent fett).

Det skulle kanskje ikke spille noen trille for min del for jeg hadde laget mine vanlige proteinpulverblandinger med tilsatt linfrø, solsikkefrø, kokos og chiafrø, for å øke fettinnholdet (bittelitt), men ekspedisjonsgrøten min skulle vise seg å være aaaltfor liten for denne ekspedisjonen.

De ferdige posene som hadde 80 gram havregryn i stedet for vanlige 60 gram ble mest som en forrett å regne. En forrett før åtte kjappe brødskiver for eksempel, jeg har satt nye spiserekorder denne helgen.

Hva er egentlig ekspedisjonsgrøt? Jeg spurte Knut Aksel hva han pleide å spise når han går ekspedisjoner.

Han er min beste ekspedisjonsreferanse.

Og svaret kom kjapt og konsist, man overlater ingenting til tilfeldighetene på virkelige ekspedisjoner; 220 gram havregryn, 500 gram nøtter og to pakker Real Turmat. Havregryn med tørrmelk og korn og diverse så klart, da snakker vi virkelig ekspedisjonsgrøt. Førstemann å regne ut hvor mange kalorier det blir! En pakke Real Turmat er sirkus 600 kcal.

Det er helt feil å blande proteinshaker når man har gått mange lange timer på ski, men det vet jeg ikke ennå for helgen har så vidt begynt.

Lean Shake heter den til og med. Jeg tror ennå at jeg er på slankecamp.

Ser jeg ikke tøff ut likevel? Drikkeflasken er dekket av is og pakket i en strømpe, hanskene bruker jeg som første lag av tilsammen tre, og selv om jeg har hatt tusen lag med klær på meg hele veien hele helgen har jeg nesten måttet amputere en finger og en tå. Jeg har vært turleder på vinterturlederkurs igjen. Hvor er vi nå og hvor skal vi gå?

Jeg vet ikke.

Buhu. Jeg vet ikke!

Kanskje her kanskje der.

Men kurset ble bestått! Jeg har svart-på-hvitt bevis på at jeg kan orientere i mørket, gjøre vurdering av skredfarlig terreng og håndtere kameratredning og bivuakkering. Det står til og med på diplomet at jeg behersker ernæring i fjellet.

Jippi!

Bivuakkering betyr å kunne grave seg ned i tide, og vi gikk hardt inn for ekstrapoeng ved å grave oss skikkelig godt ned denne gangen. Jeg tror det var det som avgjorde godkjennelsen av kurset for min del.

Gravde verdens lengste tunnel og dekket den med snøblokker.

Klare for krigen var vi.

Redningsmannskapene ville kanskje ikke ha funnet oss inni her, men det ville ikke tyskerne heller!

Jeg feilberegnte altså ekspedisjonsgrøten min (og nisten generelt) men kunne stjele store mengder brød og pålegg fra fellesmaten. Det gjorde jeg. Jeg stjal til og med morsmelkerstatningen. Og så var det jeg som fant vann nedi isen, helgens høydepunkt!

Nu er det over. Jeg har gått og gravd og spist og spist, og er glad for å være hjemme igjen.

Takk for seg, helgen.