Hoho, jeg har blitt fjellmongo!

Hallingskarvet på langs ble årets tur og tidenes solbrente ører (de er så hovne at jeg ikke klarer å putte i ipodpluggen). Et eneste høydepunkt! Hurra!

Vi kjørte til Ustaoset og toget til Finse. Tog er koselig og gir assosiasjoner til påskekrim og eventyr, så det føltes veldig naturlig at den ene ryggsekken forsvant på mystisk vis fra stasjonen. Ikke min heldigvis.



Maya og Ole var med på fjellsportgruppetur for aller første gangen men kuppa likevel hele driten. Se så innbitt Maya ser ut, fast bestemt på å komme først opp og ned og hjem. De lå forrerst i feltet hele tiden og trippet og trampet da vi andre kom fram og ville ha pause. Jeg skulle ønske jeg hadde mindre spreke venner, men jeg er veldig glad de vil bli med på tur.

Vi kommer til toppen av skarvet og jeg begynner nesten å grine. Buhu, så fint.


Det er veldig klisjéaktig, men jeg tok meg i å stoppe og kikke på himmelen og tenke at dette må være meningen med livet. Sol og snø. Svisj, svisj, svisj. Puste, svette, drikke og spise.

God natt alle, jeg skal tisse på en liten flaske og varme meg på den, det blir sikkert kjempedigg.

Det var digg ja, har sovet veldig godt. Er klokken syv allerede? Da syns jeg vi skal gå en ny tur på ski, fikk liksom ikke tatt meg helt ut i går, gikk jo bare 12 timer, syns vi må opp i 16. Strx klar. Græla klar.