tirsdag, november 24, 2015

Frida hos psykologen

Det fins tre grunner til at jeg blogger. Det er Numero uno: at jeg får oppmerksomhet (meg, meg, meg), to: at jeg finner likesinnede bloggevenner, og tre: at jeg kanskje kan kurere spiseforstyrrelser.

Her er to bloggevenner jeg hang med på søndag, så blogging virker.
Akkurat som facebook-flagg hjelper Frankrike ser jeg for meg at spiseforstyrrelser forsvinner når jeg ber andre om å slutte å være så spiseforstyrret. To knekkebrød er altfor lite!

Det har ikke hjulpet så langt.
Men nå skal Frida til psykologen, og kanskje dét kan hjelpe.

Hvem er Frida? 

Hun er dødskul! Frida dukket opp i kommentarfeltet i sommer, og fordi hun var så kul og fordi jeg flørtet med alle på den tiden så sendte vi/jeg mange kommentarer fram og tilbake. Jeg nevnte en gang (ut i fra en havregrøt bestående av linfrø og ekstra eggehvitte) at Du virker litt spiseforstyrret kanskje? men jeg kom ikke lenger akkurat da. Men så: Bla bla, og med en mastergrad i datahacking så klarte jeg å spore opp Frida og bli venn med henne.

Og nå ... Ta-da:

Nå har Frida vært hos spiseforstyrrelsespsykologen.

Hvorfor skriver jeg om dette? 

Jeg fikk lov av Frida, det må jeg bare si, mot å love at ingen andre her har mastergrader i datahacking og kan spore henne opp. Men jeg skriver (og Frida forteller) om dette i tilfelle noen andre kan bruke det.

Så hvordan gikk det, Fridolini?
I dag hadde jeg første time. Eller to timer faktisk. Dobbelt-time. Psykologen var en flott dame på nesten 50, som hadde på seg en Oleanna-jakka og matchende skjerf. Jeg introduserte meg som et i-landsproblem av verste sort, at det kokte litt i hodet innimellom, men at det kjentes MYE bedre nå, og at jeg jo egentlig ikke trengte å være der, og at det nok var veldig mange psykere enn meg hun burde prioritere heller. Men Astrid tenkte helt motsatt. Hun ville vite alt. Om hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Og hva søsteren min het. Og hva far jobbet med. Og mor. Og hvorfor jeg hadde sånne relasjoner og sånne relasjoner. Jeg hadde fryktet gråting og triste temaer, men dette var ingenting fælt. Litt kjekt faktisk. Deilig å slippe å plage vennene sine med sånne ting som dette.
Ingenting snakk om mat?
Nei, ikke i det hele tatt. Hun lot meg snakke om mitt, og lot meg føle meg trygg på mine egne vurderinger og følelser. Verdens beste samtalepartner bare. Nå skal jeg ta beinmargstest på sykehuset i morgen, og treffe Astrid igjen neste uke.
Så psykologen er så langt å anbefale. To be continued. Masse lykke til, Frida.

Til illustrasjon.
Obs: Frida er ikke meg, men en faktisk person. Jeg ville aldri beskrevet en "Oleanna-jakke med et matchende skjerf", og det er bevis nok. Selv har jeg fått en kul på tissen (!) etter at jeg falt på sykkelen i går, men det kan vi snakke om en annen gang. Heia Frida.

Mine spiseforstyrrelser er av en helt annen - og bitteliten - karakter.
Obs obs: Jeg vet det er flere av dere som har lignende erfaringer. Veldig hyggelig om dere vil dele.

9 kommentarer:

  1. Synes det er så bra at du skriver om dette! På en litt humoristisk måte, men likvel med en alvorlig undertone. For spisefosrtyrrelser er virkelig ikke noe gøy. Virkelig ikke.

    Jeg har jo erfaring så det holder. Det viktigste rådet er vel å innse at man har et problem, og så være villig til å gjøre noe med det. Og ikke minst ta konsekvensene av valget. For det er virkelig hardt og vondt og skikkelig vanskelig å bli frisk. Mye lettere å fortsette å være syk. Men så venter det jo et mye bedre liv på den andre siden, har jeg begynt å forstå. Og da er det verdt alt slitet!

    Livet handler om så himla mye annet enn mat og kropp. Og det gjør jo en spiseforstyrrelse også. Men et sted å starte, tror jeg, er å dyrke mer av det friske i deg. Det du vil skal vokse og gro. Om det er politisk engasjement, interessen for friluftsliv, gleden over å være med dyr, lidenskapen til musikk, eller hva det måtte være. Gjøre fine ting med fine folk!

    Skrev egentlig en masse mer, men rodde meg langt ut på viddene. Så får heller skrive mer om dette på min egen blogg etterhvert.

    God natt :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Thea! Har du prøvd psykologen selv? (Ja, det vet jeg jo at du har.) Har du samme erfaring, var det okei, var det noe hjelp i det? Det høres ut som du følger din egen oppskrift i alle fall, med å dyrke interessen for friluftsliv og gjøre kjekke ting.

      Jeg håper Frida får det med seg også. Hun gjør nok det.

      Takk for fin hilsen! God morgen. ;)

      Slett
    2. Jeg har prøvd psykolog, psykiatere, psykiatriske sykepleiere, somatisk sykehus og psykiatrisk sykehus. Det meste, med andre ord. Selv om ikke alt har vært like nyttig, så har jeg fått veldig mye god hjelp. Uten hjelp hadde jeg nok ikke vært i live i dag, så takk til norsk helsevesen!

      Friluftsliv er i allefall en viktig ingrediens i min tilfrisking, og jeg ønsker virkelig å bli bedre på meditasjon og yoga også. Har brukt det litt i korte perioder, men trolig ikke nok til å virkelig få utbytte av det.
      Klatring er forresten også gull. Da må man være her og nå, men har bokstavelig talt makkerens liv mellom hendene. Spennende, utfordrende og veldig gøy :) Har du klatret før?

      Veldig glad for at Frida får hjelp. Håper hun leser dette, og står på alt hun makter for å jage sf-spøkelset ut av livet sitt!

      Slett
    3. Hei fine Thea,

      Jeg leser alt. Jeg suger det til meg som en svamp. Tusen takk.

      Jeg føler meg ikke alvorlig syk. Jeg har verken bulemi eller anoreksi. Jeg er bare for selvsentrert og opptatt av meg og min mat - og den skal være sykt sunn visst. Og det er veldig dumt. Jeg håper og tror på Astrid!

      Jeg håper du får en nydelig førjulstid - og at du straks blir helt frisk. Jeg skal holde deg oppdatert på hvordan det går med meg og Astrid.

      XO XO

      Slett
    4. Thea
      Shit man. Altisammen faktisk. Da takker jeg også det norske helsevesen.

      Klatring har jeg prøvd, men valgt bort fordi det er så mye som er gøy og jeg rekker ikke over. Jeg pleide å jobbe fast en dag i uken som klatreinstruktør til og med. Jeg håper virkelig jeg treffer deg på fjellet en dag.

      Takk for at du gidder å dele. Hadde jeg ikke visst alt det du forteller så hadde jeg gjettet som alle turdeltakerne dine at du var bare en sjeldent blid og sprek turleder, og så hadde sikkert jeg også lurt på hvordan du trener og spiser for å bli så sprek. Ups, der sa jeg det. Vi er våre egne verste fiender altså.

      Nå har du det bra/bedre, og sånn må det fortsette.

      <3

      Slett
    5. Frida:
      Bra! Til alt. Yay you. <3

      Slett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  3. Så flott at Frida tar tak i forstyrrelsen sin. Heia Frida, og heia Thea <3

    Jeg har ikke noe å komme med annet enn at jeg synes jeg ser stor og stygg ut om jeg ser for mye på lettkledde trente damer på instagram, så det har jeg sluttet med ;)

    Puss puss

    SvarSlett

Les mer

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...