onsdag, november 18, 2015

Det jeg egentlig lurer på

Dilemmaene var bare en avledningsmanøver. Jeg ville vel heller spist frityrstekt hamburger hver søndag enn å løpe maraton. (Jeg hadde sikkert blitt glad i den. Jess, søndag, bring it on!) Og hello, grunnen til at fotballfruen og jeg er så gode venner er at vi har så mye til felles. Jeg hadde så LETT stilt opp med rumpa bar hvis noen spurte. Plis spør. Men det jeg egentlig lurer på, det er de store spørsmålene. Og ikke de som handler om religion og liv i universet, men mer om meg selv. Som en representant for generasjonen som ikke vet hva de vil ha før de ikke kan få det så lurer jeg på ...

  • Hvor er jeg om fem år. Hjelp hjelp, det er jo umulig å vite. Jeg vet ikke hvor jeg vil være engang, hverken da eller neste uke.
  • Vil jeg ha hund eller barn.
  • Vil DERE være slanke og spiseforstyrret eller fornøyde og fem kilo for store.
  • Leve for jobben eller jobbe for å leve.
  • Og på første date, hva syns dere er greiest av å kle av seg eller lage mat?

Sånne ting, you know. Og om jeg får sove godt i natt og om jeg har noe mat til nistepakken. Hva med dere? Jeg håper dere har det superdupert. Solen skinner i Stavanger, og dagens dyr er leopard.

God morgen til deg også, leopardbukse.

20 kommentarer:

  1. Det er vel ingen som vet hvor de er om 5 år...? Jeg ANER ikke hvor jeg er. Og jeg er egentlig ganske glad for det.

    Men kan man være 5 kg for mye om man er fornøyd med seg selv? Hvem er det som synes at de 5 kg`ene er for mye? Eg skjønne kje...

    Første date: lage mat. Og så kan man kle av seg ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Mornings! Jeg er i en eksistensiell periode. Det må være høsten.

      Enig i det, og jeg mener at det ligger i spørsmålet. Er du fornøyd så er du jo fornøyd. Men jeg vet ikke om alle som leser her har lyst å være fornøyd med fem kilo for mye, selv om jeg håper det.

      Kult at du lager mat! Det er liksom det siste jeg vil gjøre nemlig.

      Slett
  2. Om 5 år? Hmm, jeg vet ikke engang hvor jeg er neste år. Selv om jeg har visse mål for framtiden når det gjelder jobb så har jeg jo også drømmer som kanskje går litt på tvers av dem. Dessuten liker jeg å være åpen for å ta ting på sparket, jeg er tilhenger av å være lykkelig, og om det å være lykkelig fører til at jeg ikke når mine mål får det heller være.

    Jeg elsker jobben min, og jeg har en tendens til å bli veldig engasjert i jobben min, men samtidig så hadde jeg vel kanskje ikke hatt jobben min hvis jeg hadde vunnet 60 millioner i lotto. Jeg lever for jobben min når jeg jobber et sted jeg trives, men jeg jobber jo også for å leve/overleve.

    Jeg vil ikke ha hund, og jeg vil ikke ha barn. Begge deler er noe jeg aldri har ønsket meg, og som går på tvers av mine ønsker for mitt liv og hva jeg ønsker å oppnå, og de drømmene jeg ønsker å oppfylle.

    På første date vil jeg heller lage mat enn å kle av meg. Kle av meg kommer seinere, men å lage mat er koselig! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du MÅ vite det! Jeg har fått en livskrise visst, kan godt kalle det det - men kan ikke skjønne at dere tar så lett på det. Plutselig i dag har jeg bursdag og ser at oisann, jeg bor alene på et loft med hverken hund eller barn (Nei, jeg savner ingen av delene jeg heller, men i alle fall!) Og om jeg får en date så tør jeg ikke lage mat engang.

      Lykkelig høres fint ut. Takk for at du oppsummerer det sånn. <3

      Jeg kommer til mat hvis jeg får lov.

      Slett
    2. Hehe, sånne kriser er vel ganske normalt å få på bursdagene sine når nok et år baare har forsvunnet uten at man har oppnådd det man vil. Gratulerer så mye med dage, krisen går sikkert over om en ukes tid. ;)

      Slett
    3. Takk takk takk! Det gjør den, ser du. Får du sånne du også?

      Riktig god helg til deg. <3

      Slett
    4. Jepp, får ånne kriser med jevne mellomrom, men de går som regel over. Man kan jo ikke gå rundt og gruble, da blir man enda sprøere enn man allerede er. Det var nok verre da jeg var yngre, fordi jeg da følte et mye større press utenfra. Nå gir jeg mer faen, og har innsett at det tross alt er jeg som skal være fornøyd, dermed blir også krisene mindre og varer kortere.

      Slett
    5. Det høres lurt ut. Jeg hadde som ung en masse grublerier på kristendommen. Det er ikke alt som går opp, sånn logisk sett, så da var det en kjempebefrielse til slutt å gi den opp. Jeg kan ikke si faen ennå, men kanskje en gang. ;)

      Har du hatt en fin helg?

      Slett
    6. Hehe, ettervirkninger av en oppvekst i en religiøs familie? Jeg banner ikke foran moren min, men ellers banner jeg vel mer enn gjennomsnittet, til tross for at jeg ikke bannet før hmm ... etter konfirmasjonsalder? Jeg går i kirken på julaften, og er fadder for nevøen min, men ellers må jeg si at jeg er lite religiøs tross en religiøs oppvekst.

      Helga var dritt. :p Enkelt og greit, og starten på uka har heller ikke vært super, men da kan jo ting bare bli bedre, eller? ;)

      Slett
    7. I alle dager, hva er det som skjer som gjør at både helgen og uken har vært drit?

      Jeg har vokst opp i en misjonærfamilie. En tversigjennom superduper familie der enkelte måtte ta norsk som fremmedspråk etter fem år i Etiopia.

      Jeg håper uken din blir bedre veldig snart. <3

      Slett
    8. Ah, vi ventet på nyheter på fredag som ikke kom, og som gjorde at vi måtte vente i uvisshet gjennom helga. Noe som ikke akkurat var trivelig. Ikke direkte for meg, men jeg bekymret meg på andres vegne.

      Deppa og sliten lørdag, søndag (eller mest sannsynlig i løpet av lørdag kveld/natt) var varmtvannstanken lekk og alt rørleggeren gjorde var å stenge den så jeg ikke hadde varmtvann resten av helga. I tillegg måtte jeg benytte søndagen til å sitte og vente på nevnte rørlegger i stedet for å nyte sola.

      Mandag startet med å vente på helgens rørlegger som bare ringte for å si at han kunne komme tirsdag morgen. Ellers flyttet vi kontorer, ekstremt slitsomt å flytte fra kl 10 til 21. Et par episoder under flyttinga jeg godt kunne vært foruten, som gjorde meg rimelig frustrert.

      I dag var det såpeglatt ute, så jeg brukte 15 min til treningssenteret og 20 min fra, mot normalt under 5 min. Også måtte jeg igjen vente på rørlegger, som selvsagt ikke kom i tide på grunn av umulige føreforhold.

      Selv venter jeg også på å få avtale med sykehuset, noe som så langt har vært en farse som har utspilt seg over 4 måneder. Dette etter at jeg først ventet 8 måneder på å i det hele tatt høre noe. Jeg er jaggu glad jeg ikke er alvorlig syk, for da tror jeg jeg hadde lagt meg ned og gitt opp. Problemet nå er at siden jeg har blitt henvist videre til nytt sykehus uten å få en dritt av opplysninger så har jeg ingen jeg kan ringe og mase på, og jeg ville ikke blitt forundret om jeg nå har havnet bakerst i køa igjen. :p

      Slett
  3. Tilleggsspørsmål: Finnes det noe som heter "eksistensiell periode", altså, kan man være eksistensiell i en periode, og så slutte å fundere over eksistensen sin etter en stund? Jeg trodde det der var en one way highway
    Forresten, gratulerer med dagen! Hvor vil du feire den til neste år og og sammen med hvem? Mohahahaha

    Ok, neida, men alvorlig nå. Når jeg har valg å ta bruker jeg ikke å tenke "hva vil jeg" men heller "hvem vil jeg være". Altså ikke "vil jeg ha 100k i sparepenger just in case eller vil jeg ut på eventyr", men heller "vil jeg ha sikkerhet imens jeg suller rundt her hjemme eller vil jeg være ei som har gått over grønland". Jeg vet jo umiddelbart hva som klinger kult i mine øre, men jeg aner ikke hvem du vil være

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei superduper!

      Nei, det er ikke noen highway her hos meg. Dette er den smale vei, tenker jeg, som man kan hoppe av innimellom når man heller vil cruise the highway.Men meget midlertidig altså, for jeg er ikke noen kjempefan av grubling. Skulle jeg gitt ut en bok nå måtte den hete "Min høst som emo", og sånn har jeg ikke lyst å definere meg.

      Ti poeng til resten! Jeg vil også være hun som har gått over Grønland eller noe annet kult. High five for det! Har du flere planer framover? Går det bra med kjærligheten DIN?

      Slett
  4. Yes. Eksistensiell krise: velkommen.
    Jeg vet bare at jeg ikke er det jeg er i dag om fem år. Har gitt meg selv to år på å finne roen, med meg selv, i jobben, i Bergen.
    Så skal jeg rive meg selv opp og gjøre det som føles rett. (Akkurat nå er det roen som er rett, og den trenger jeg nøyaktig to år på å finne).

    Jeg kjenner en som har gått over Grønland, ei som har gått over Alaska, to som har vært på Antarktis, og ei som har vært på Jan Mayen. Jeg kjenner en som har vunnet NM i romaskin, en som har deltatt i VM i svømming, ei som har deltatt i VM i seiling. Ei som hopper fallskjerm. Ei som kjøpte båt og seilte til Grønland på sommerferie. Jeg kjenner ei som synger landet rundt og en som spiller tuba profesjonelt. Jeg har minst femten venner som har løpt et halvmaraton og 60% av vennelista har en mastergrad, 20% nærmer seg doktor.

    Jeg har minst fem kilo for mye, men klarer ikke å være fornøyd, men heller ikke misfornøyd. Orker ikke å la kroppen min definere hvem jeg er, når jeg allerede sliter sånn med å vite.

    Det ER faktisk veldig vanskelig å leve et spennende og poetisk liv. Sammenlignet med alle andre.

    Men, heldigvis: det er fullt mulig å gjøre det DU føler er rett og det DU drømmer om, selv om noen andre gjør kulere ting, bedre ting, mer spennende ting.

    (Av og til snur jeg øynene på meg selv og tenker på de kule tingene andre tenker at jeg har gjort, og det er jo egentlig en del det også.)

    Jeg er lykkeligst når jeg utfordrer meg selv litt. Men på en sånn måte at jeg kjenner mer mestring enn nederlag. (Lett, sant?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Og dette var jo enda lurere! Du er så klok, T. Hvorfor skal du rive deg opp om to år? Det var nokså brutalt å planlegge sånn. Er det fordi du egentlig ikke trives i Bergen? (Jeg kan anbefale Stavanger i så fall.)

      Bortsett fra det: samma her. Jeg må minne meg på å ikke sammenligne meg med alle de andre. De har hus, hytter og familie, mens jeg har lange skiturer og havregrøt. ;)

      Håper du har det fint i Bergen.

      Klem

      Slett
    2. Nei, altså. Det er jo litt brutalt, sant. Jeg er litt frem og tilbake, opp og ned. Har det bedre i livet i bergen, men akkurat nå kjenner jeg at det er litt lite ambisiøst. Vil bytte jobb etterhvert, men jeg flyttet jo (og byttet jobb) nå nettopp på grunn av kjærligheten (som gikk skeis), så jeg er ikke klar for å gjøre det igjen. Blir jo gal av å søke jobb, også.

      Vet ikke om jeg skal ut og satse alt, eller pakke tingene mine og flytte hjem-hjem. Så jeg gir meg to år der jeg skal senke skuldrene og kjenne etter hva jeg vil. Har jo hele livet og ingen andre enn meg selv.

      Slett
  5. - Om 5 år? Tja. Jeg håper jeg bor enda litt nærmere de vakre fjellene vi har her i landet, kanskje med en hyggelig kar, og forhåpentligvis i en jobb jeg trives i.

    - Jeg vil og SKAL ha hund igjen. Savner min kjære så utrolig masse. Hver dag.

    - Jeg vil være fornøyd og gi fullstendig f... i vekt og hvordan kroppen min ser ut. Det som betyr noe er hvordan den fungerer, og dét akter jeg å etterleve ikke bare teoretisk, men også i praksis. Og jeg er på vei. Amen.

    - Jobbe for å leve. Evt. for å gå på tur (men det er jo egentlig det samme).

    - Lage mat, helt klart. Dét er ille nok, men å kle av seg er virkelig grusomt. Satser på at det vil endre seg en vakker dag.

    Håper du har hatt en fin helg med fine folk. Og at du har feiret deg selv, for det har du nemlig all grunn til <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er altfor grei. Takk, Thea! Sendte du den kule søknaden i går? Til 71? :P Jeg hadde kjøpt TvNorge-abonnement og heiet på deg hele høsten Plis gjør det!

      Og bortsett fra det: enig i alt, bortsett fra det med å lage mat. Det syns jeg er så ille at å danse naken på bordet ville vært mye enklere uansett hvem gjestene var. (Heldige de som kom i bursdagsselskap på fredag. Not. For å si det som en fjortis ville sagt det.)

      Hvor kan man bo hvis man vil bo nærmere fjellet? Det hørtes flott ut.

      Slett
    2. Hvis du synes det er sååå ille å lage mat, så synes jeg virkelig du skal øve deg på nettopp det. You know, man må utsette seg for det man er redd for, osv. Hva med å finne oppskrifter på nett og teste ut dem? Da blir man nøst til å lage noe annet enn det man er vant med og kanskje delvis fastlåst i. Ka du tru?

      Jeg lurer litt på å flytte til typ Lillehammer på sikt. Kortere vei til fjells, gode skiforhold hele vinteren, greit kulturtilbud i byen og ikke for langt til familien i Østfold. Men vi får se. Enn så lenge blir jeg i Oslo :)

      Ang. søknaden.. Takk! Jeg har i allefall begynt. Den er ganske omfattende, så må bruke litt tid. Fristen er heldigvis ikke før 10.januar. Vet ikke om jeg tørr å hive meg med dersom jeg skulle bli blant de heldige, men det får jeg tenke på dersom det blir aktuelt. Mest sannsynlig kommer jeg ikke videre til audition engang.

      Ønsker deg en strålende fin mandag!

      Slett
    3. Veldig tøft! For om jeg kanskje syns det er skummelt å lage mat til noen, så høres det ENDA skumlere ut å bli med på 71 grader nord. Respekt! Jeg skal heie på deg i alle fall. Helt vilt. Hver tirsdag! :D

      Lillehammer er sikkert supert. Mari snakker varmt om det, hun er derfra.

      Okei, jeg skal øve meg på matlaging. Tips til oppskrift? Usj, men det frister lite.

      God mandag til deg også!

      Slett

Les mer

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...