Vent litt... skal vise vei

Denne gangen er det jeg som er master of the map for jeg er hovedturlederen. Jeg er i Jotunheimen og jeg skal lede 12 fremmede mennesker over fjellene. Noen er fra Sveits og noen er fra Danmark og alle har det til felles at de har vært mer i Jotunheimen enn jeg har, men jeg skal vise vei altså, null stress, skal bare spise først.


Tjukke skiver med lite pålegg er det siste store. Om jeg måtte velge mellom tjukke skiver og bokselapskaus ville jeg valgt tjukke skiver any day.


Master of the map and master of the compass. Hjelp, hjelp, redde seg den som kan.


Gruppen ser klar ut. Okei... Here goes... Så jeg viser vei.

Det har gått greit så klart. Alle unntatt en er nå hjemme i god behold (og den ene måtte fraktes hjem med gnagsår større enn skoene) og alle har vi hatt det utrolig fint på fjellet. Orienteringen gikk lettere nå som jeg hadde kvister og ruter til å hjelpe meg men jeg kjente likevel ansvaret tynge så jeg kompenserte med å gå veldig fort og piske alle tidlig opp. Uffameg, her har man kommet helt fra Sveits for å kose seg.

I alle fall. Gruppen tolket taktikken som at jeg måtte være veldig sprek (og sosialt lite intelligent) men det er greit. Etter Rondane var jeg uansett i mitt livs form og kunne løpe opp alle fjellene og bære alle sekkene og kroppen fungerte som en maskin! Chins, pullups, whatevs.. Alt var mulig, måtte det vare!


Veiviseren meg viser vei over vannet så alle blir våte.. og det gikk greit. Det var liksom første test for å se om denne leken (omtrent som Kongen befaler) virkelig fungerte, og det gjorde den.

"Har dere det bra? Skal vi ta lunsj nå?"
"Nei, vi er klissvåte."
"Okei! Jeg har spist uansett.."


What to do? Jeg prøver alternativ vei over steinene ettersom ingen likte å gå i vannet, og det gikk greit. Bra! Der jeg kommer fra vil dette regnes som fine skiforhold men i Oslo er man bedre vant, det vet jeg jo.


Sååå fortsetter jeg over lyngen, og ingen klager selv om noen velger å ta av skiene. Det er sikkert fordi de har skismøring på. Dette er stavangersnø og i Stavanger bruker vi alltid smørefrie ski så vi kan rekke ut i snøen før den smelter bort, men her er jeg den eneste uten skismøring på.

Ååå, jeg lengter nesten hjem i stavangersnøen. Akkurat sånn pluss en appelsin skal påsken være! Jeg har også lengtet etter yoghurt og peanøttsmør i grøten men mor har lovet at det vil finnes yoghurt i kjøleskapet når jeg kommer hjem! Tusen millioner til mor. :)


Påskesnø finner jeg også, men så lenge det er jeg som gjør tråkkejobben er påskesnøen godtatt. Og... Så lenge man finner fram til slutt (jaha!) og det selges øl i hytten (joho!) så er ALT godtatt.


Dette er jotunheimgjengen på Fondsbu. Fin gjeng!


Dette er chins i Yksendalsbu. Fem chins og tre pullups!


Dette er sveitserne over Gjende. Jeg vet ikke hvorfor de gikk sånn som dette men selv hadde jeg for lengst funnet mp3-en og lukket meg inn i min egen verden. Vannet er 18 kilometer langt og skiene skrapet i isen og eget selskap føltes som mer enn nok akkurat da. Jeg drømte om mat og sang innimellom til Ephemera.

Oslo nå og Stavanger i morgen. Hurra! Jeg skal lede tusen nye turer ganske snart, og jeg lærer fort av egne feil, så plis bli med!