No ser eg atter slike fjell og dalar

Togga er turguide og har denne gangen tatt oss med til Eidavatn som var den eneste hytten han ikke hadde besøkt i DNT Stavangers turnett. Eidavatn er påskeøya på kartet, den ligger ganske alene i Hjelmelandsheiene og er derfor også den lengste turen på rutenettet. Godt vi er så spreke og rutinerte.





Turen skulle ikke tatt mer enn 9 timer, vi gjettet overmodig på 7, og så tok det jammenmeg 13! Det ble altfor tidlig mørkt, og hodelykten min egner seg best for lesing på sengen så Torgrim lyste for oss begge. Veiviser-t-ene ble likevel vanskelige å finne, så vi nattnavigerte med gps.


Men 13 timer? I Torgrims versjon er omveien vår et artig parentes (Og man ser opphavet til profilbildet mitt!), men jeg tror til og med Togga følte seg litt liten da plutselig gulrotenergien tok slutt. Vi kom til et uendelig stup og måtte finne en alternativ løype, 3 timer ekstra, vi fulgte et misvisende skilt, 1 time ekstra, vi mistet t-ene allerede i dagslyset, 1 time ekstra, og så klart snubling i mørket, 1 time ekstra.


Snille Torgrim hadde pakket steinbitfilet, kapers og rødvin, men dette ble nattmaten da vi kom fram til hytta, en kald boks med spagetti rimini (den med coctailpølser). Jeg gidder ikke ta av sekken, gidder ikke skru av hodelykten, vil bare spise den vonde spagettien og nesten ikke dele engang.


Sånn ser hytta ut i morgenlyset. Mot i brøstet, det kan bare gå bedre.


Og det gikk så fint. Vi var gode og slitne søndag kveld, da hadde vi klart hjemturen på bare 8 timer. Neste helg er det sykling, nå først er det opplading med masse mat og sånn.