Turåret 2016

Velkommen til verdens lengste innlegg! Velkommen til oppsummeringen av turåret 2016. Turåret har vært preget av skader. Det eneste positive med det er at det får meg til å høres ut som en idrettsutøver, syns jeg. Men selv om Bergansklærne har blitt misbrukt til sykkelturer i Stavanger har jeg også fått inn en reprise på Skitur Numero Uno. 2016 begynte med en januar-tur der alle turlederne var samlet og la planer for året, (Det skjer snart igjen, og jeg gleder meg!) og noen ble faktisk gjennomført.

Sykkeltur!
(For å oppsummere ordentlig kan jeg si at det som nå er forloveden min var en date på denne tiden.)

I februar var jeg turleder på en supertur med nattorientering og vind og dårlig sikt. Yay. I gang!

Juhu, alle bare gikk over ende.

Juhu, som det blåste.

Juhu, det var til Blåfjellenden, og det var en så super tur fordi været var drit og en turleder kollapset av utmattelse. Pangstart. I februar har det også blitt en tradisjon med en tur utfor løypene til Børsteinen, og da fikk vi prøvd oss på snøskred.

Fin gjeng, fint vær.

Shit. Hvordan oppsummere turåret uten at det blir en eneste lang oppsummering? Jeg vet ikke. Håper det kommer til meg underveis. Det var på Børsteinen-turen at jeg fikk skikkelig plantar fascitt - vondt i hælen - etter barfotskoene (De gir jeg bort gratis btw.), så neste tur ble derfor én - 1 - kilometer lang. Men fin allikevel.

Vi teltet over byen! Med bål og det hele.

Det var Dalsnuten. Anbefalt hverdagseventyr! Fortsatt i februar. Og fra da og fram til de lange skiturene skulle komme i mars turte jeg ikke å bevege beina i det hele tatt, for å ikke jinxe det. Gruet meg nesten, så skummelt var det, men åh! så gikk det greit.

Galdhøpiggen!

Stoppe vottene sine!

Etter to uker gjennom Jotunheimen, Filefjell og Skarveheimen opplevde jeg pur lykke som jegvetikkehva ... en lang orgasme eller noe! - typisk referanse - da vi fikk buffet på Finse og spiste mer enn jeg noengang har spist. Da var det ingen sak å fortsette med en uke påskeferie på Lillehammer.

Med preparerte løyper!

Og en liten østlending ikke minst. Og påskeegg. Østis flyttet forresten inn på loftet mitt da påsken var over. Litt stress, men summa summarum en solskinnshistorie. Som mannen i forholdet (som jeg egentlig ikke er) prøvde jeg den våren å tilrettelegge for turting, og gjøre dem ekstra kule med sjokoladefylte bananer på bålet, for eksempel. Som til Langavatn i april:

Meget vellykket.

Feelgood på fjellet liksom.

Jeg tror det funket, men jeg dro heller med Margaret da vi valgte en langtur utfor løypene i retning Skrolletørnane og Urdalsknuten.

Da er det hun som er turleder og jeg som halser etter. 

"Margaret, kan vi plis gå litt seinere?" 
"Hvis du bruker energien din på å gå i stedet for å snakke så henger du nok med."

Fin tur. Og jeg som trodde jeg var så sprek, men tingen er at jeg fikk ikke trent annet enn på skiturer, for jeg hadde begynt å få vondt i knærne også.

Trente litt på det da. Skumrulletrening.

I mai var det fortsatt snø, og jeg tok en tur alene til Langavatn. Kan jeg legge ut bilde fra det også? Det er bare litt mye igjen nå.

Sånn ser det ut. Og det var pudder midt i mai! 

Snøen smelter, så mai er alltid årets første tur på beina, og helst inn i Lysefjorden. Også denne gang.

Med Østis på Preikis.

Telt og primus. Mai er fint.

Men det fineste - det aller fineste jeg vet å gjøre i mai er vårskitur på Folgefonna. Og gjerne til den hemmelige stølen som ingen vet om. Den der vi ikke betaler engang, men bare kryper inn på et lite firemannsrom med vedovn og Vi menn fra 1976. Her er numero uno.

Fra stølen. Med sigar-og-stillongs-posituren.

Lykken er skitur i boxershorts.

Hurra for 17. mai. Ja. Tusen bilder og ennå på skitur - unnskyld! Snart ferdig. I juni - nå er det sommer - tok vi en telttur på jærstrendene. Det var også et veldig kult hverdagseventyr.

Blomstergrøt på stranden.

Og i juli er jeg turleder i Suldalsheiene. Kan jeg anbefale ALT? Suldalsheiene er kanonflotte.

Selv så vått som det var.

Og så gikk jeg en uke alene fra vest til øst i Ryfylke. Jeg kalte det Friluftsuken, for jeg drev og testet forskjellige treningsregimer. Dette regimet krevde mye mat, for det blir mye trasking når man ikke har noe selskap. Skal jeg telte her, det begynner å bli mørkt? nei, kan like gjerne gå noen timer til.

Klokken er halv ni - 1 stk makrell og 1 stk potetmos. Jeg loggførte for treningsvitenskapen.

Kanskje var det da knærne gikk helt i stykker. Jeg hadde dødsvondt i juli da vi krysset Hardangervidda på den turen der alle deltakerne kranglet med hverandre. Jeg legger ved et hyggelig solskinnsbilde for det om, for det var jo ellers en helt super tur med supre mennesker.

God stemning mot Hellevassbu.

Så da Østis og jeg skulle krysse hele fjellheimen med en dobbelmadrass i pizzabilen ble det en nokså amputert tur, der hun gikk Glittertind og jeg kokte grøt liksom. Her skimtes Turtagrø i tåken. August.

Og jeg har en primus med grøt på gang.

Det passet fint å bruke høsten til å teste treningsregimer, for da hadde jeg dobbel grunn til å teste både fysioterapeut, naprapat, rehab, øh, lege og allslags knebehandling. Jeg turte ikke teste knærne igjen før langt uti september, på fisketur med god mat:

Høst. Bok. Regnvær. Topp.

Og jentetur! Med turgjengen fra Flørli i fjorden min til den nye hytta Skåpet.

Fjolling, bading, vin og bare supersweet. Bra gjeng!

Noe mer da? Nei, faktisk ikke. Jeg testet en tur til, i oktober, men da var knærne vonde igjen, og av en eller annen grunn har jeg bare dette bildet av meg selv med buksen nede. Illustrerer turen ganske godt egentlig.

Bomtur til Sandvatn.

Oi, vent igjen, en til. Jeg går gjennom hele året på bloggen, og nå trodde jeg turene var dekket, men det var jo den høstferien jeg tilbrakte alene på en støl, den må med. Jeg ønsker meg mer enn noe annet en egen støl nå.

Spiste bare pølser (Jeg testet fortsatt treningsregimer) og leste bøker. Magisk.

Men så var det ikke mer. Snipp snapp snute, der kjøpte vi en leilighet. Slutt på fritid. Til snøen kommer i alle fall. Takk til Bergans og takk til turselskapet. Takk for i år! Nå er det to dager igjen av bloggen; og akkurat sånne innlegg som dette, med tusen bilder og en egooppsummering tror jeg ingen vil savne unntatt meg.

Antall turdøgn: 52.

Takk for turen, Østis.