Jeg møtte morfar på vei hjem fra posten i dag. Da hadde han akkurat slått plenen i hagen min (!) og var i ferd med å rydde ugress fra fortauet til tante (vi bor alle i samme gate her), og slikt gjør han titt og ofte. Selv om hagen min egentlig ikke er min burde jeg så klart slå plenen der heller enn at han gjorde det, fordi han tross alt har et dårlig hjerte. Morfar mener at han som pensjonist har mye tid og kan bruke den til noe fornuftig. Og det gjør han virkelig. Han er 81 år og for øvrig min ivrigste følger både på bloggen og på facebook.
Så hva gjør jeg for noe? Jeg henter te på posten og beundrer de fine boksene som formerer seg på kjøkkenbenken, jeg går hardt inn for å smake alle før kvelden kommer og rekker på en time å drikke grønn te med jordbær, grønn julete og grønn zobrouvka som er laget med bøffelgress. Morfar luker fremdeles fortauet der ute, og jeg føler meg som et godt eksempel på den generasjonen som ikke kan bruke hverken tid eller penger fornuftig. Neste gang er det min tur, morfar!
Så hva gjør jeg for noe? Jeg henter te på posten og beundrer de fine boksene som formerer seg på kjøkkenbenken, jeg går hardt inn for å smake alle før kvelden kommer og rekker på en time å drikke grønn te med jordbær, grønn julete og grønn zobrouvka som er laget med bøffelgress. Morfar luker fremdeles fortauet der ute, og jeg føler meg som et godt eksempel på den generasjonen som ikke kan bruke hverken tid eller penger fornuftig. Neste gang er det min tur, morfar!