Hei bloggen! Ny konkurranse,
Garborgriket Rundt, var kjempefin. Dette var et terrengsykkelritt på 5,9 som fungerer som oppkjøring og seeding til Nordsjørittet. Løypen skal være mye tøffere og deltakerne mye hvassere, så jeg grudde meg veldig. Nå er jeg derimot et eneste stort smil som bare gleder seg til syttende mai.
Som takk for skyss og lynrask sykkelservice sykler jeg for
Dark Side Of The Moon-laget. Jeg skal snart trekke snittet godt ned for disse sykkelheltene så det ble sikkert siste gang en jente fikk være med i gjengen. Girlpower, woho.
Wazzup, Togga?
Mitt egentlige lag, Bouvetlaget, stilte blant annet med Tore og Erik.
Vi venter på puljen vår, fester nummer på drakten og fyller opp med vann og energi.
Startområdet dirrer av eletrisk stemning. Alt føles feil og alle har glemt noe, alle må dessuten tisse.
Rittet har 800 høydemeter. Hum. Det sier meg ingenting, men det ser slik ut:
Nokså kupert, men altså easy-pisi. Thank u, sukkerkicket.
Jeg knuste Erik i spurten inn til mål, men det teller lite ettersom jeg startet en pulje tidligere enn ham. Det som teller - er - at - jeg - syklet - feil - vei. Igjen. I et løp som er skiltet og dirigert av et hjelpekors tilsvarende Bryne by syklet jeg mange kilometer feil. Og jeg lurte Erik med meg. Unnskyld, Erik. Hva må en orienteringsamøbe gjøre for å få operert gps-en inn i pannen?