Sist av alle men like blid

VELDIG blid faktisk! Det er bare noen timer siden jeg virret rastløs og nervøs hjemme i leiligheten og hatet sykling og sykkelen og alle konkurranser, men så fikk jeg nummeret på brystet og uvante sukkermengder og så skinner jo solen og sykkelen føles som en kjær gammel venn når den får mer luft i dekkene..

Plutselig er Randaberg nirvana. Sukk.

Landsbyrittet var nydelige omgivelser og nydelig publikum og nydelige mennesker.

Jeg er visst den tregeste syklisten i foreningen, men når det er sagt så er denne foreningen så sprek at jeg burde ha byttet. Jeg vet det finnes foreninger der man bare diskuterer bøker, og det kunne vært ganske så fint. Men så klart.. langt fra LIKE fint. Aldeles ei. Brit sto over rittet for å gå skimaraton på Svalbard, men de andre ventet allerede freshe og nesten nydusja da jeg kom i mål. Til mitt forsvar var det bare meg som syklet tur/retur og det gir 3 mil ekstra.

Må slutte å skryte. Jeg tapte. Jeg har andre kvaliteter.

Speedometeret virket ikke, så jeg underholdt meg selv med pulsklokken. Den oppsummerte turen med 2400 kcal forbrent på fem timer (inkludert lang lapskauspause i mål) og makspuls på 93 prosent. Gjennomsnittlig puls var 75 prosent, men må ta i betraktning at jeg målte mens jeg sto og skravla i mål.

I morgen måler jeg fjellturen og leter etter andre kvaliteter.





Tror kanskje at noen har svettet på mobilen min for det dogget fælt.


- Posted using BlogPress from my iPhone