Endelig (seile)ferie

Etter lange sommermåneder alene på Bouvet har to ukers seileferie i Kroatia vært verdt å vente på. Fåkk je! Vår stolte skute var en Elan 40. Vår stolte kaptein var Stein Arild, stolt styrmann Kjetil, annenstyrmann Torbjørn og fåkkeslask chassi.


Her er skipsloggen: Vi dro fra marinaen ved Split til den lille øyen Solta. Her pløyde vi gjennom hver drink på menyen og signerte barkartet på stedets eneste pub. Fordi det var så sykt varmt dro vi raskt videre så snart vi våknet neste morgen. Badetemperaturen var fantastiske 28 grader.


Lite seilevind, men vi kom til Hvar og la oss på svai på en overfylt marina. Veldig kult sted! Litt laidback riviera-stemning. Men. Fordi vi lå litt trangt på svai her ble vi nødt å holde vakt på båten for å sjekke at vi kræsjet med naboene. Hele natten gjennom satt vi på skift på dekk for å holde innpåslitne båter på avstand. Sånn er det å være sjørøver.

Fra Hvar til Korcula. Det er mulig jeg glemmer noen steder underveis nå, typisk de stedene jeg ikke finner igjen på kartet i guideboken min. Vi lå på mange små steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Fra Korcula til Mljet, omtrent på midten av den lange øyen. Nok et flott sted med tre hus hvor det ene er en restaurant som serverer oss vår daglige fisk og blekksprut. Verdt å merke seg for neste seiltur til Mljet at det ikke er mulig å fylle vann her, vi ble nødt til å rasjonere. Dette gikk verst ut over meg. Jeg fikk drikke bare fire liter, mot mine vanlige fem.


Og så. En lang seileøkt brakte oss til Dubrovnik tre dager før tiden. Du verden! Dubrovnik var også et flott sted. Marinaen ligger utenfor byen så vi måtte busse til sentrum. Men til gjengjeld fikk vi fylle masse vann og dusje og vaske klær. Vel, jeg vasket ikke klær. Jeg løp svett gjennom Dubrovnik for å få med meg hvert smau og hver severdighet.


Vi har nådd vårt sydligste mål og seiler nord igjen. Først til et lite sted som Kjetil mener heter Slano. Det finnes ikke på kartet, vi har kanskje oppdaget noe helt nytt.


Fra Slano til Mljets nordligste bebyggelse. Pomena? Det har begynt å blåse så gutta får vist seileferdighetene sine. Vi har nå fått tre kapteiner, godt at fåkkeslasken ikke har så mange formeninger rundt trimming av seil.

Vi drar til Korcula igjen for å møte vårt nye mannskap. Det er så varmt at jeg begynner å grue meg til fem dager på land. Eirik, Tone og Birgitte møter oss på kaien og vi gjør byen på vårt vanlige forsiktige vis, nå er vi vant til tidlige morgener og mye frisk luft så det er typisk lite liv i oss etter ti.




Jeg finner et flott privatrom hos en gammel dame midt i gamlebyen. Sånn er det alle veier her, man kan omtrent banke på hvor som helst og be om rom. Og ved hjelp av fingerspråk blir vi enige om en (veldig lav) pris.


Mobilen min tar kvelden så jeg mister all kontakt med seilerne og alle hjemme. Jaja. Dagene videre går til slaraffenliv, bading og shopping. Jeg leier kajakk fra Korcula og padler til Lumbarda og Orebic på fastlandet. Etter mange anbefalinger tar jeg turen til Trogir, en UNESCO-vernet borgby som viser seg å ikke ha noen sandstrand. Akk! Varmt varmt og ingen sandstrand. Jeg finner en taxibåt til nærmeste strand og driter i all videre sightseeing. Alt i alt har det vært en fantastisk ferie, føles som en hel måned og ikke to lusne uker.