Oh, the drama

Hei! Her kommer et sånt privat innlegg som jeg sikkert burde holde meg for god til å legge ut, men som jeg legger ut allikevel, fordi det er dette som opptar tankene mine for tiden. Ikke proteinpulver, nyttårsforsett eller skiturer; Her er grunnen til at jeg ikke drar på skitur på langt nær så mye som før.

Jeg ble overrasket over at dere ønsket den lille østlendingen velkommen tilbake med det samme vi begynte å date igjen i vinter. Hun dumpet meg og gjorde meg kjempelei, før hun plutselig fridde i kommentarfeltet etter at jeg hadde fått en ny kjæreste og endelig hadde kommet meg videre. Så bra at DERE i det minste var hjertelige. Jeg var spektisk, og har vært det helt til nå.

Hei, lille luringen.

Hadde dette vært et Dr Phil show skulle dere heller sagt noe sånt som Stick a finger up my blowhole and call it christmas.

Hva nå enn det betyr.

Men nå er vi her igjen, og det er jeg glad for. Det har vært like mye et prøveprosjekt som en hjertelig gjenforening, men sånn måtte det bli. Vi bestemte oss for å snakke om alt vi tenkte og lurte på, så hver gang vi har møttes har en av oss (typisk meg) begynt å grine. Vi har ikke møttes veldig ofte heller, for jeg jobber kveld og den lille advokaten jobber hele tiden, men når vi har møttes så har vi snakket om triste ting. Nei, det har vi ikke, men oh, the drama, det har blitt mye snakking. Mindre problemer har blitt større enn Syriakrigen, og kanskje to jenter gir ekstra mye drama. En dag sist uke, for eksempel, kom den lille for sent til en avtale i sin egen leilighet. Kom til meg halv åtte, liksom, men så var hun ikke der før TI PÅ ÅTTE. Jeg har fått nøkkel og kunne låst meg inn, men jeg valgte å stå kald og sint ute i regnet for å vise hvor ille dette var.

Omtrent så sint.

Og da hun endelig kom valgte jeg å dra hjem for å straffe henne. Oh oh oh, the drama. (Gjør dere sånt?)

Fordi det er slemt å fortelle historien fra bare min side så skal dere få det jeg antar er hennes versjon også: Det er sykt mye drama fordi en av oss har østrogen nok til to. Det er som å date en revisor på bokettersyn. Hun leter etter feil og gir seg ikke før hun finner noen.

Og det er også sant. Kynisk østrogen-mothafukka her. Vi har holdt på som vi gjør fordi vi/mest jeg har hatt en toleransegrense på minus 1. Det måtte en krise til før jeg skjønte at livet er for kort til å være kynisk mothafukka; Og fast forward for å ikke gjøre historien kjempelang: Nå går det så bra at jeg signerte med et havregrynshjerte på kjøkkenbenken før jeg dro fra den lilles leilighet i morges.

Hun ble nok kjempeglad da hun så det.

For hun sendte det i retur med en megaalternativ grøt!

Så takk for snille velkomstmeldinger, var vel poenget med dette innlegget. Den lille østlendingen er tvers igjennom super, og dét etter en grundig gjennomgang av revisor på bokettersyn. Og til deg, bittelille: Unnskyld at dette tross alt ble min versjon. Du var sikkert ikke mer enn ti minutter for sein, og du er uansett verdt å vente på.