Oppgitt turleder her
Vi hadde en fin fredagskveld på Grautheller med sjølpilla reker og feit fiskesuppe (fløten rår på fjellet). Lørdag ventet vi ruskevær så vi startet tidlig, frisk bris med friskt regn. Jeg holdt ut til lønsj, men så. Så måtte jeg gi tapt mot en overbelastet akilles. Av alle ting?! Jeg har aldri hørt om en overbelastet akilles før, men skaden gjenkjennes på en græla vond akilles og da var det liksom ikke tvil.
Følte meg liten og alene da jeg forlot gruppen og snudde mot Grautheller. "Vil du låne kartet?" "Neida, det går så fint". Jeg var den turlederen som hadde sullet bakerst i rekken med en dårlig fot, så jeg kikket aldri opp på landskapet før jeg sto mutters alene og måtte finne veien hjem selv. Mulig jeg overdramatiserer, men fjellet er så fåkkings stort når man er alene. Veien tilbake tok en evighet, jeg gikk fram og tilbake på jakt etter stien. Det hjalp å skru på litt sørgelig musikk på mobilen, den holdt meg med selskap fra jakkelommen.
Hurra, en sti!
Hurra, hyttå!
Og så bare vente fint til guttene kommer tilbake og plukker meg opp på hjemveien. Kusmi-te er utrolig godt! Kan kjøpes på Foodstory eller på nett. Mm-hmm! Boken er Harper Lees Drep ikke en sangfugl, ganske ok den også. Likevel, neste helg blir jeg hjemme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar